Tip:
Highlight text to annotate it
X
Kapittel 3 Egoistisk GIANT
Hver ettermiddag, da de kom fra skolen, brukte barna til å gå og leke i
Giant hage. Det var en stor flott hage, med myke
grønt gress.
Her og der over gresset sto vakre blomster som stjerner, og det
var tolv ferskentrær at våren-tiden brøt ut i et flor av
rosa og hvitt, og i høst bar rik frukt.
Fuglene satt på trærne og sang så vakkert at barna pleide å stoppe
sine spill for å lytte til dem.
"Hvor fornøyd er vi her!" Ropte de til hverandre.
En dag kom kjempen tilbake.
Han hadde vært på besøk hos sin venn Cornwall-trollet, og hadde bodd hos ham i syv
år.
Etter sju år var over hadde han sagt alt han hadde å si, for hans
samtalen var begrenset, og han fast bestemt på å vende tilbake til sitt eget slott.
Da han ankom han så barn som leker i hagen.
"Hva gjør du her?" Ropte han i et morskt, og barna løp
unna.
"Min egen hage er min egen hage," sa Giant, "noe man kan forstå det, og jeg
vil tillate ingen å spille i det, men meg selv. "
Så han bygget en høy mur rundt hele den, og sette opp en varsel-board.
Inntrengere vil bli tiltalt Han var en veldig egoistisk Giant.
Den stakkars barna hadde nå ingen steder å spille.
De prøvde å spille på veien, men veien var veldig støvete og full av harde
steiner, og de ikke liker det.
De pleide å vandre rundt den høye veggen når undervisningen var over, og snakke
om den vakre hagen innsiden. "Hvor lykkelige vi var der," sa de til
hverandre.
Da våren kom, og hele landet var det lite blomster og
lite fugler. Bare i hagen til Selfish Giant det
fortsatt var vinter.
Fuglene brydde seg ikke om å synge i det som var det ingen barn, og trærne
glemte å blomstre.
Når en vakker blomst satte hodet ut fra gresset, men når det så varsel-
bord det var så synd på barna at det gled tilbake i bakken igjen, og
sovnet.
De eneste som var fornøyd var de Snø og Frost.
"Våren har glemt denne hagen," ropte de, "så vi skal bo her hele året
runde. "
The Snow dekket gresset med hennes store hvite kappen, og Frost malte
alle trærne sølv. Så inviterte nordenvinden å bo
med dem, og han kom.
Han ble pakket inn i pels, og han brølte hele dagen om hagen, og blåste skorsteinen-
potter ned. "Dette er et herlig sted," sa han, "vi
må spørre Hail på besøk. "
Så Hail kom. Hver dag i tre timer han raslet på
taket av slottet før han brøt det meste av skifer, og så løp han rundt og rundt
hagen så fort han kunne gå.
Han var kledd i grått, og pusten hans var som is.
"Jeg kan ikke forstå hvorfor våren er så sent som kommer," sa Selfish Giant, som
Han satt ved vinduet og så ut på sin kalde hvite hagen, "Jeg håper det vil bli en
endring i været. "
Men våren kom aldri, og heller ikke om sommeren. Høsten ga gylden frukt til alle
hage, men til Giant hage ga hun ingen.
"Han er for egoistisk," sa hun.
Så det var alltid vinter der, og nordenvinden, og Hail, og Frost,
og Snow danset gjennom trærne.
En morgen the Giant lå våken i senga da han hørte noen herlige musikk.
Det hørtes så søtt til hans ører at han trodde det måtte være kongens musikere
forbi.
Det var egentlig bare litt Linnet sang utenfor vinduet hans, men det var så lenge
siden han hadde hørt en fugl synge i hagen hans at det syntes ham å være den mest
vakker musikk i verden.
Da Hail stoppet danse over hodet, og nordenvinden sluttet brøling,
og en deilig parfyme kom til ham gjennom den åpne casement.
"Jeg tror våren har kommet til sist," sa Giant, og han hoppet ut av sengen
og så ut. Hva gjorde han?
Han så en mest fantastiske syn.
Gjennom et lite hull i veggen barna hadde krøpet inn, og de var
sitter i grenene på trærne. I hvert tre som han kunne se var det en
lite barn.
Og trærne var så glad for å ha barna tilbake at de hadde dekket
seg med blomster, og ble vinket armene forsiktig over barnas
hoder.
Fuglene fløy rundt og kvitrer med glede, og blomstene var på utkikk
opp gjennom det grønne gresset og lo. Det var en nydelig scene, bare i et hjørne
det fortsatt var vinter.
Det var den borteste hjørnet av hagen, og i det stod en liten gutt.
Han var så liten at han ikke kunne nå opp til grenene på treet, og han var
vandrende all round det, gråt bittert.
Den stakkars treet var fremdeles ganske dekket med frost og snø, og nordenvinden ble
blåser og brølende over den.
"Klatre opp! liten gutt, "sa treet, og det bøyde grenene ned så lavt som det
kunne, men gutten var for liten. Og Giant hjerte smeltet da han kikket
out.
"! Hvor egoistisk jeg har vært" sa han, "nå vet jeg hvorfor våren ikke ville komme hit.
Jeg vil sette den stakkars lille gutten på toppen av treet, og da vil jeg slå ned
veggen, og min hage skal være lekeplass i all evighet. "
Han var veldig lei seg for det han hadde gjort.
Så han krøp ned og åpnet døren ganske stille, og gikk ut i
hage.
Men når barna så ham de var så redde at de løp unna, og
garden ble vinter igjen.
Bare den lille gutten ikke løpe, for øynene hans var så fulle av tårer at han ikke
se Giant kommer.
Og Giant listet seg opp bak ham og tok ham forsiktig i hånden og satte ham opp i
treet.
Og treet brøt straks inn i blomst, og fuglene kom og sang på den, og
lille gutten rakte to armer og kastet dem rundt Giant hals, og
kysset ham.
Og de andre barna, da de så at Giant var ikke onde lenger, kom
running back, og med dem kom våren.
"Det er din hage nå, kjære barn," sa kjempen, og han tok en stor øks og
slo ned veggen.
Og når folk skulle til markedet klokken tolv fant de Giant spiller
med barna i den vakreste hagen de hadde sett.
Hele dagen de spilte, og om kvelden kom de til Giant å by ham
good-bye. "Men hvor er din lille følgesvenn?" Han
sa: "den gutten jeg satt i treet."
The Giant elsket ham det beste fordi han hadde kysset ham.
"Vi vet ikke," svarte barna, "han har gått bort."
"Du må fortelle ham for å være sikker, og kommer hit i morgen," sa Giant.
Men barna sa at de ikke visste hvor han bodde, og hadde aldri sett ham
før, og the Giant følte meg veldig trist.
Hver ettermiddag, da skolen var over, kom barna og lekte med Giant.
Men den lille gutten som the Giant elsket aldri ble sett igjen.
The Giant var veldig snill mot alle barna, men han lengtet etter sin første
lille venn, og ofte snakket om ham. "Hvordan jeg ønsker å se ham!" Han pleide å
si.
År gikk over, og Giant vokste svært gamle og skrøpelige.
Han kunne ikke spille om noe mer, så han satt i en diger lenestol, og så på
barn på deres spill, og beundret hans hage.
"Jeg har mange vakre blomster," sa han, "men barna er de vakreste
blomster av alle. "En vintermorgen han kikket ut av sin
vinduet som han var dressing.
Han gjorde ikke hater vinter nå, for han visste at det bare var våren sov, og
at blomstene hvilte. Plutselig han gned øynene i undring, og
lette og lette.
Det absolutt var et fantastisk syn. I det borteste hjørnet av hagen var et
Treet ganske dekket med nydelig hvite blomster.
Grenene var alle gyllen, og sølv frukt hang ned fra dem, og under
det sto den lille gutten han hadde elsket. Nede kjørte Giant i stor glede, og
ut i hagen.
Han skyndte seg over gresset, og kom nær til barnet.
Og da han kom ganske nær ansiktet vokste rød med sinne, og han sa: "Hvem har
våget å såre deg? "
For på håndflatene av barnets hender var utskrifter av to negler, og utskrifter av
to spikre var på små føtter.
"Hvem har våget å såre deg" ropte Giant, "forteller meg, at jeg kan ta min store
sverdet og drep ham "" Nei! "svarte barnet;." men disse er
sårene of Love ".
"Hvem er du?" Sa kjempen, og en merkelig ærefrykt falt på ham, og han knelte
før det lille barnet.
Og barnet smilte på Giant, og sa til ham: «Du lar meg spille en gang i din
hage, til-dag dere skal komme med meg til min hage, som er Paradise. "
Og da barna løp i den ettermiddagen, fant de Giant liggende døde
under treet, helt dekket med hvite blomster.