Tip:
Highlight text to annotate it
X
Subripped av jajoss
EN VAMPYRS BEKJENNELSER
Så De vil høre min livshistorie?
Det er arbeidet mitt. Jeg intervjuer folk.
Jeg samler på liv.
Lager radioprogrammer.
De vil trenge mange bånd til dette.
Greit, jeg har veska full.
De fulgte etter meg hit?
Jeg gjorde vel det.
De virket interessant.
Bor De her?
Nei.
Det er bare et rom.
Skal vi begynne?
Hva driver De med?
Jeg er vampyr.
Den har jeg ikke hørt før.
De mener det bokstavelig?
Absolutt.
Jeg ventet på Dem i smuget.
Jeg så Dem holde øye med meg.
Så begynte De å snakke.
Så heldig for meg.
Kanskje for oss begge.
De sa at De -
- ventet på meg.
Hva ville De?
Drepe meg, drikke blodet mitt?
Ja.
Men ikke vær redd for det nå.
De tror virkelig at De er en vampyr?
Vi kan ikke begynne slik.
Jeg slår på lyset.
- Misliker ikke vampyrer lys?
- Vi elsker det.
Jeg ville bare forberede Dem.
Herregud!
Vær ikke redd.
Jeg vil ta vare på
anledningen.
Hvordan klarte De det?
På samme vis som De gjør det.
En serie enkle bevegelser.
Men for raske for Deres øyne.
Jeg er av kjøtt og blod,
men jeg er ikke et menneske.
Jeg har ikke vært det på 200 år.
Sitt ned.
Hvordan berolige Dem? Skal jeg
begynne som i David Copperfield?
"Jeg ble født, -"
"- jeg vokste opp..."
Eller skal vi begynne da jeg ble
"født til mørket"?
Bør vi ikke begynne der?
De lyver ikke, gjør De vel?
Hvorfor skulle jeg det?
Det hendte i året 1791.
Jeg var 24 år gammel.
Yngre enn De er nå.
Men i de tider
var jeg allerede en mann da.
Herre på en stor plantasje
syd for New Orleans.
Min hustru var død i barselseng.
6 måneder tidligere
begravde jeg henne og barnet.
Jeg ville helst ha fulgt dem.
Tapet var uutholdelig.
Jeg lengtet etter forløsning.
Jeg ville tape alt:
Min formue, -
- min eiendom, -
- min forstand.
Hvor mange ess har stokken?
Kaller De meg falskspiller?
Jeg kaller Dem et stinkende krapyl!
De mangler Deres
meningers mot. Gjør det!
Mest av alt lengtet jeg etter døden.
Nå vet jeg det.
Jeg innbød den.
For å bli fri fra livets smerte.
Innbydelsen gjaldt alle.
Skjøgen ved min side.
Halliken som fulgte etter.
Men det var en vampyr
som tok den imot.
Pengene eller livet!
Ønsker du ennå døden?
Eller har du smakt nok?
Nok.
Han etterlot meg der,
på Mississippis bredd.
Et sted mellom liv og død.
Hvem er du? Hva gjør du i mitt hus?
Jeg er kommet
for å bønnhøre deg.
Livet har ingen mening lenger, -
- har det vel?
Vinen har ingen smak.
Mat vekker avsky.
Intet later til å ha noen hensikt, -
- har det vel?
Hva om jeg ga deg det tilbake?
Tok fra deg smerten, -
- og ga deg et nytt liv?
Et du aldri kunne innbille deg.
Og det ville vare -
- i all evighet.
Sykdom -
- og død -
- kunne aldri mer
berøre deg.
Vær ikke redd.
Jeg vil gi deg det valg -
- jeg aldri fikk.
Jeg var ennå ikke vampyr, -
- og jeg så min siste soloppgang.
Jeg minnes den distinkt, -
- men jeg kan ikke huske
noen soloppgang før den.
Jeg så morgengryets
storslagenhet for siste gang, -
- som om det var den første.
Og så tok jeg farvel med solen, -
- og gikk i gang med å bli det jeg ble.
Har du tatt farvel med lyset?
Jeg har tømt deg -
- til du er på dødens rand.
Lar jeg deg bli her, -
- vil du dø.
Eller -
- du kan være ung for evig, min venn, -
- slik som vi er nå.
Men du må si meg det:
Vil du følge meg, -
- eller ei?
Ja.
Ja.
Kroppen dør.
Bry deg ikke om det.
Det hender oss alle.
Se nå, -
- med dine vampyr-øyne.
Hva så De?
Ingen ord kan beskrive det.
Spør himmelen hva den ser.
Intet menneske vet det.
Jeg innbilte meg at statuen hadde liv.
Verden var forandret,
men forble den samme.
Jeg var en ny vampyr,
henført av nattens skjønnhet.
Vil De ha en sigarett til?
Gjerne. Det plager Dem ikke?
Tenkte meg det.
De kan jo ikke dø av kreft.
Jeg tror ikke det.
- Hva med kors?
- Kors?
Kan De se på dem?
Jeg er faktisk ganske glad i å se på kors.
Og staker gjennom hjertet?
- Nonsens.
- Og likkister?
Likkister.
Likkister er dessverre en nødvendighet.
Vær ikke redd.
Snart -
- sover du så dypt
som noensinne før.
Og når du våkner, -
- venter jeg på deg, -
- og det samme gjør hele verden.
Jeg skulle oppdage at
også blod var en nødvendighet.
Jeg våknet med
en overveldende hunger.
Når du har smakt dette, -
- går du aldri mer til noe annet vertshus.
Tror du det?
Hva om jeg heller vil smake dine lepper?
Mine lepper er enda deiligere.
Min venn -
- bør smake de leppene.
Er hans -
- kyss -
- like dypt -
- som ditt?
Dypere, ma chérie.
Jeg vil ikke ta hennes liv.
Jeg gjorde det for deg.
Hun er så død -
- som en sten, min venn.
Det er så lett at man
nesten synes synd på dem.
Du blir vant til å drepe.
Glem ditt jordiske hylster.
Du vil raskt lære.
Er De ikke sulten?
Tvert imot, kjære deg.
Han kunne spise hele kolonien.
Jeg skal spise. Gå nå.
Kan du ikke simulere?
Du må ikke røpe oss.
Det er heldig å ha et slikt hjem.
Lat i det minste
som om du drikker.
Slikt fint krystall
må ikke stå ubrukt.
Jeg vet det.
Det blir så raskt kaldt.
Kan vi leve slik?
Av dyreblod?
Jeg kaller det ikke å leve,
men å overleve.
Nyttig om man tar
en lengre båtreise.
Det er intet i verden som ikke har...
En tiltrekning.
Ja.
- Ørkesløst prat.
- Vi kan leve uten drap.
Det er mulig.
Alt er mulig.
Men forsøk i en uke.
Kom til New Orleans,
la meg vise deg litt sann sport.
Lestat drepte to eller tre
mennesker hver natt.
En frisk, ung pike -
- var den beste start på aftenen.
Som dessert foretrakk han
en vakker yngling.
Snobben i ham elsket
å jakte i finere kretser.
Aristokratblod
egget ham mest av alt.
Hemmeligheten er
å ikke tenke på det.
Ser du henne?
Enkefru St. Clair.
Hun fikk den skjønne lapsen
til å myrde ektemannen.
- Hvordan vet du det?
- Tankelesing.
Les tankene hennes.
Jeg kan ikke.
Den mørke gave er forskjellig for alle.
Men en ting har vi felles:
Vi blir stadig sterkere.
Tro meg.
Hun ga en slave skylden for mordet.
Tenk deg hans skjebne.
Misdedere er lettere, og de smaker bedre.
Hvor skal vi?
Ingensteds.
Unge mann,
De forbløffer meg!
Jeg er gammel nok
til å være Deres bestemor.
Det er den rette melodien.
Jeg husker den.
Mord!
Mine papillons!
Han drepte mine små sommerfugler!
Din klynkende kujon av en vampyr, -
- som jager rotter og pudler!
Du kunne ødelegge oss!
- Du har sendt meg i helvete!
- Helvete finnes ikke.
Det er bedre!
Sinne! Raseri!
Derfor valgte jeg deg!
Du kan ikke drepe meg, Louis.
Nær deg...
- på hva du vil.
Rotter, høner, -
- pudler.
Jeg lar deg være, -
- og ser deg komme til fornuft.
Husk én ting:
Livet uten meg...
...ville vært enda mer...
- uutholdelig.
Du er heldig.
I Paris må vampyrer
være snedige, av flere grunner.
Paris?
Her trenger man bare huggtenner.
Er du fra Paris?
Som han som skapte meg.
Fortell om ham.
Han må ha lært deg noe.
Absolutt ingen ting.
Jeg fikk jo intet valg.
Du må vite noe om hensikten.
Hvorfor skulle jeg vite alt dette?
Gjør du?
Den lyden...
- driver meg til vanvidd!
Vi har måttet høre på den i ukevis!
De vet om oss.
De ser våre tomme tallerkener
og tomme glass.
Bli med...
- til New Orleans.
Pariseroperaen er der.
Vi kan nyte...
- fransk cuisine.
Tilgi at jeg har
en viss respekt for liv.
Du slipper snart opp for høner.
Monsieur Louis?
Vil De ikke spise?
Nei, min kjære.
Vi er bekymret for Dem, herre.
Når rir De på markene?
Når var De sist i slavekvarteret?
Alt er dødt!
Er De fremdeles vår herre?
Det var det hele, Yvette.
Jeg går ikke før De lytter.
De må sende fra Dem
Deres venn.
Alle slavene er redde for ham, -
- og for Dem.
Jeg er redd meg selv.
Hør etter!
En forbannelse hviler over huset!
En forbannelse!
Og deres herre er djevelen selv!
Gå mens dere kan!
Dere er fri!
Hører dere meg?
Løp!
Frels dere selv!
Førsteklasses!
Bare brenn det! Brenn alt vi eier!
La oss leve ute, som kveg!
Du trodde du kunne få alt.
Hold munn, Louis!
Kom!
Hvor er vi?
Hvor tror du vi er, kjære idiot?
På en fin, motbydelig kirkegård.
Er du fornøyd?
Er dette passende for deg?
- Vi hører til i helvete.
- Hva om helvete ikke finnes?
Om de ikke vil ha oss?
Har du tenkt på det?
Men helvete fantes.
Jeg var i det, uansett hvor vi flyttet.
Vi leide rom ved kaien i New Orleans.
Din venninne tåler ikke vin.
Ikke vær redd.
Jeg varmer den kalde huden din
bedre enn hun kan.
Tror du det?
Du store!
Nå er du varm!
Men det koster dyrt.
Jeg har utmattet din venninne.
Myk hud.
Så myk.
Jeg ser deg for meg på en seng av sateng.
Sånn som du snakker!
Vet du hva slags seng?
Skal vi slokke lyset?
Så slokkes lyset.
Men straks ditt lys er slokt, -
...kan ingen mer...
...gi det dets glød tilbake.
Da er det dødt.
Til deg, Louis.
Lat som om det er vin.
Hun er ikke død!
Du elsker din dødelige natur,
og motstår fred!
Kaller du dette fred?
Vi lever av rov, våre øyne er kaldsindige!
- Piken!
- Ta henne, gjør slutt på sulten!
Nå, mitt barn.
Du er trett,
du vil sove!
En likkiste!
En kiste! Slipp meg ut!
Jeg er ikke død!
Det er din kiste, nyt den!
De fleste får aldri føle dem!
Hvorfor gjør du det?
Jeg nyter det. Du er en estet,
du har smak for uskyldigere ting.
Så drep dem raskt. Men drep!
For tvil ikke, Louis: Du er en drapsmann!
- Hva sa du?
- Det er en likkiste!
Sannelig. Da må du være død.
Jeg er vel ikke død?
- Du er ikke død.
- Ikke ennå.
- Gjør slutt på dette!
- Gjør det selv!
Redd meg fra ham!
Redd meg!
Slipp meg fri!
Jeg kan ikke dø slik!
Jeg må ha en prest.
Min venn er prest. Skrift før du dør.
Eller hun kan bli en av oss.
Nei!
Så ta henne! Gjør slutt på
hennes lidelser... og dine!
Og nå, -
- er du fornøyd?
Gode Gud!
Og du er den eneste -
- jeg har
å lære noe av!
I den gamle verden...
- kalte de det "den mørke gave".
Og jeg ga den til deg.
Ikke gå den veien, Monsieur. Pesten!
- Gå tilbake dit De kom fra!
- Dit jeg kom fra...
Mamma.
Hjelp oss.
Pappa gikk, og kom ikke tilbake.
Vekk mamma, Monsieur.
Min filosof. Min martyr.
"Ta aldri et menneskeliv."
Dette må feires.
Det er liv i gamla ennå!
Kom tilbake!
Du er det du er!
Barmhjertige død.
Som du elsker din egen skyldfølelse.
Hennes blod rant i mine årer, -
- lifligere enn selve livet.
Brått forsto jeg Lestats ord.
Kun drap ga meg fred.
Jeg hørte hennes hjertes grusomme
rytme, og visste hva fred var.
Vil jeg finne deg, kan jeg følge
et spor av døde rotter.
Din smerte er grusom.
Verre enn for andre skapninger,
fordi du er en vampyr.
Du vil ikke at den skal vare.
Så gjør det som din natur higer etter, -
- og du vil føle deg
som da du holdt barnet i armene.
Ondskap er en skjønnssak.
Gud dreper vilkårlig, -
- og det samme skal vi.
For ingen av Guds skapninger er
som oss. Ingen er Ham så like -
- som vi er.
Jeg har en gave til deg.
Kom. Vær så snill.
- Hun er her.
- Hva sier du?
Du trenger...
- selskap -
- som er mer tiltalende enn mitt.
Husk hvordan du begjæret henne.
Smaken av henne.
Jeg trodde jeg hadde drept henne.
Ikke vær redd.
Din samvittighet er ren.
Claudia.
Hør på meg.
Du er syk, min kjære.
Jeg gir deg det du trenger for å bli frisk.
Nei!
Vil du at hun skal dø?
Slik, ja.
Stans!
Stans!
Det er nok!
Jeg vil ha mer.
Naturligvis vil du det.
Forsiktig, chérie.
De er så uskyldige.
De må ikke lide.
Godt.
Stans.
Det er nok, chérie.
Du må stanse før hjertet stanser.
Jeg vil ha mer.
Jeg vet det.
Men det er best i begynnelsen.
Vi må ikke la oss trekke med i døden.
Du har vært flink. Se her.
Du sølte ikke en dråpe. Riktig bra.
Hvor er mamma?
Mamma er...
- i himmelen.
Akkurat som den nydelige damen...
Alle skal til himmelen.
Bortsett fra oss.
Vil du skremme vår datter?
- Jeg er ikke din datter.
- Jo, det er du.
Nå er du min og Louis' datter.
Louis ville forlate oss, forstår du.
Han ville reise bort.
Men ikke nå lenger.
Nå blir han her...
- for å glede deg.
Louis.
Uhyre.
Vi er en lykkelig familie.
- Var det for å holde på Dem?
- Kanskje.
Han visste at jeg ville
elske henne høyere enn alt annet.
Men det var ikke bare det.
Han overøste henne med kjærlighet.
Kanskje han gjorde det
fordi han selv var ensom.
Jeg trenger mer lys.
- Jeg blir blind!
- Hun blir blind.
Eller la meg gjøre det om dagen.
Jeg beklager, mine dager er hellige.
Hun var et lite barn.
Men også en morder, -
- i stand til å jakte på blod
med et barns begjærlighet.
La meg blåse på det.
Hvem skal...
- sy kjolen ferdig nå?
Vær litt praktisk!
Husk:
Aldri i vårt eget hjem!
Først sov hun i min kiste, -
- med små fingre
viklet inn i håret mitt.
En dag ville hun ha sin egen.
Men hver gang hun våknet...
- krøp hun over i min.
De døde raskt da,
før hun lærte å leke med dem -
- for å forlenge det,
før hun tok det hun ville.
Hvorfor gråter du, barn?
Har du gått deg bort?
Mamma!
Lkke gråt.
Vi skal finne henne.
Pass på tommelen din. Hold fingeren riktig.
De er dyre, kjære deg.
Kanskje for dyre
for en liten pike som deg.
Claudia!
Hva har vi sagt?
Aldri her i huset.
Gi meg plass.
For meg var hun et barn.
For Lestat en elev.
Et vidunderbarn med drapslyst som hans.
Sammen gjorde de det av med hele familier.
Vidunderlig.
Og nå,
noe mer alvorsfullt.
Tiden går fort for dødelige
når de er lykkelige. For oss også.
Årene fløy som minutter. Byen vokste.
Seilskip vek for dampbåter -
- som førte med seg en
endeløs meny av herlige fremmede.
En ny verden omga oss.
Vi var alle amerikanere.
Denne skitne, moderne hop!
Hva ville jeg ikke gi for
en dråpe gammeldags kreolerblod!
Yankees faller ikke i smak?
Deres demokratiske aroma
behager ikke min gane.
En ren og sann kreoler.
Naturligvis var det Claudia som fant henne.
Hva er det?
Vil du ikke ha henne?
Jeg vil være henne.
Kan jeg det?
Bli som henne?
Melankolsk tøv.
Du blir mer og mer som Louis!
Snart spiser du rotter.
Rotter? Når har du spist rotter?
Det er lenge siden.
Før du ble født.
Jeg anbefaler dem ikke.
30 år var gått,
men hennes kropp var et evig barns.
Kun øynene røpet hennes alder.
De stirret ut blant krøllene, -
- spørrende, og
en dag ville de kreve et svar.
Enda en dukke.
Vet du at jeg har mange dusin?
Jeg tenkte du trengte en til.
Hvorfor alltid denne natten?
Hva mener du?
Hvert år, samme natt, gir du meg en dukke.
Det ante jeg ikke.
Er det min fødselsdag?
Du kler meg som en dukke.
Med hår som en dukke.
Hvorfor?
Noen av disse dukkene er så gamle -
- og fillete.
- Du burde kaste dem.
- Da gjør jeg det!
Hva har du gjort?
Det du har lært meg!
- Lar du lik råtne her?
- Jeg ville ha henne!
- Jeg ville være henne!
- Hun er gal!
Hun besudler
huset vi lever i!
Skal jeg være en dukke for alltid?
Lkke gjør det!
Hvorfor? Kan jeg ikke
forandre meg, som alle andre?
Hvem av dere gjorde det?
Hvem av dere?
Hvem gjorde meg til det jeg er?
Det du er?
En forrykt vampyr
som besudler sin egen seng?
- Hva om jeg klipper meg igjen?
- Håret vokser ut.
Det var ikke alltid slik!
Jeg hadde en mor, Louis en kone!
Han var dødelig, som hun.
Det samme var jeg!
Du gjorde oss slik!
Stans henne.
Gjorde du det?
Hvordan?
Hvorfor skulle jeg si det?
Det er i min makt.
Hvorfor bare i din?
Si hvordan det hendte!
Vær glad for at jeg gjorde deg til det du er.
Ellers ville du vært død nå.
Som det forbannede liket! Bli kvitt det!
Gjør det selv!
Hvorfor, Louis?
Du må fortelle meg det.
Ser du den gamle kvinnen?
Det vil aldri hende deg.
Du blir aldri gammel.
Og du vil aldri dø.
Det betyr noe annet også, ikke sant?
Jeg vil aldri bli voksen.
Jeg hater ham.
Fortell meg hvordan
det gikk til at jeg ble -
- denne tingen.
I 30 år hadde jeg unngått det stedet.
Men jeg fant veien dit -
- uten å heve blikket fra gaten.
Du -
- næret deg av meg?
Og han fant meg med deg.
Han skar over håndleddet sitt,
og lot deg drikke.
Da ble du en vampyr,
og det har du vært siden.
Dere gjorde det sammen.
Jeg tok livet ditt.
Han ga deg et annet.
Og her er det.
Jeg hater dere begge.
Jeg vandret hele natten.
Slik jeg hadde vandret før, -
- opprevet av skyldfølelse
ved tanken på drap.
Jeg tenkte på mine gjerninger,
som ikke kunne rettes opp.
Jeg lengtet etter fred.
Låst sammen i hat.
Men jeg kan ikke hate deg.
Louis, min kjæreste.
Jeg var dødelig, inntil du...
- ga meg ditt udødelige kyss.
Du ble min mor, og min far.
Så jeg er din for alltid.
Men nå er det på tide å gjøre det slutt.
Det er på tide å forlate ham.
Han slipper oss aldri fri.
Ikke det?
Hva er det nå?
Du irriterer meg. Ditt nærvær...
- irriterer meg!
Gjør det?
Jeg har funnet en
som blir bedre enn dere!
Skulle det skremme meg?
Du er bortskjemt, fordi du er et enebarn.
Du trenger en bror.
Jeg trenger ham.
Jeg er trett av dere.
Vi kunne vel
fylle verden med vampyrer, vi tre.
Ikke du, min lille Claudia.
Du er en løgner.
Men du forspiller planen min.
Hvilken plan?
Jeg ville slutte fred.
Selv om du er løgnenes opphavsmann, -
- vil jeg ha det som det var.
Så slutt å plage meg.
Jeg må gjøre mer enn det.
Jeg har en gave til deg.
Jeg håper det er -
- en vakker kvinne, -
- med attributter som du aldri vil få.
Hvorfor sier du slikt?
Du har ikke næret deg nok.
Ansiktsfarven viser det.
Kom og se.
Ikke vær sint på meg.
Jeg visste straks
at du måtte ha dem.
De er fulle...
- på brennevin. Ørlite grann.
Sannelig har du...
- overgått deg selv.
Jeg lover å bli kvitt likene.
Så vi tilgir hverandre?
Absint?
Ga du dem absint?
Laudanum.
Laudanum.
Dessverre drepte det dem.
Men det holder blodet varmt.
Lot du meg drikke...
- dødt blod?
Du lot meg...
...drikke...
Du lærte meg én ting:
Drikk aldri av lik.
Legg meg i kisten min.
- Legg meg i kisten.
- Jeg skal legge deg i kisten!
Gode Gud!
Løft meg opp!
God natt, min prins.
Måtte djevleflokker føre deg til hvile.
Skal vi brenne ham?
Begrave ham?
Hva ville han ha likt?
Sumpen?
Han hører til hos krypdyr.
Han fortjente å dø.
Kanskje vi også. Hver eneste natt.
Han var min skaper.
Han ga meg dette livet, hva det enn er.
Det burde ikke ha endt slik.
Det var for vår skyld.
Så vi kunne bli fri.
Savnet De ham?
Han var alt jeg kjente til. Så enkelt var det.
Vi var foreldreløse, lærte å leve på ny.
Vi ville til Europa.
Mens vi ventet på avgangen, -
- studerte hun
den gamle verdens legender, -
- besatt av jakten på
de hun kalte "våre egne".
Se hvem vi har glemt.
Vi slipper dem fri.
Vognen er her.
Hør, Louis.
Det er ennå
liv i disse hendene.
Ikke riktig furioso.
Moderato -
- cantabile, kanskje.
Hvordan er det mulig?
Spør alligatoren.
Dens blod hjalp.
Og så, på en diett
av blodet til slanger, -
- padder -
- og alt det forråtnede liv -
- i Mississippi-elven, -
- ble Lestat sakte -
- noe nær -
- seg selv igjen.
Du har vært...
- en veldig, -
- veldig -
- uskikkelig pike.
Skipet seiler uten oss!
Selv om ilden spredte seg, -
- sto jeg på dekk,
redd for at han skulle komme...
- opp av elven som et uhyre,
og utrydde oss.
Og hele tiden tenkte jeg:
"Lestat, -"
"- vi fortjener din hevn."
"Du ga meg den mørke gave, -"
"- og jeg la deg i dødens hender
for annen gang."
Selv om skipet
var velsignet fritt for rotter, -
- ble passasjerene likevel
rammet av en selsom pest.
Kun Claudia og jeg var immune.
Vi holdt oss for oss selv, -
- og spekulerte på vårt mysterium.
Vi nådde Middelhavet.
Jeg ønsket meg blått vann,
men det var sort.
Et nattens hav.
Som jeg led da, -
- og strevet for å huske
en farve jeg som ung tok for gitt.
Vi lette i landsby etter landsby,
ruin etter ruin, -
- land etter land.
Men vi fant ingen ting.
Jeg begynte å tro at vi var de eneste.
Tanken var underlig beroligende.
For hva kan de fordømte si til de fordømte?
De fant ingen ting?
Bonderykter.
Overtro om hvitløk, -
- kors
og staker gjennom hjertet.
Men våre egne?
Intet tegn til dem.
Ingen vampyrer i Transilvania?
Ingen grev Dracula?
Oppspinn, min venn.
En forrykt irlenders vulgære diktning.
Paris, september 1870.
Mine drømmers by.
Jeg var tross alt kreol,
og Paris var New Orleans' mor.
Et helt univers i seg selv.
Vi følte oss levende igjen.
Bare vi to.
I min oppstemthet ga jeg etter
for alle hennes ønsker.
Og slik hendte det -
- at da jeg hadde oppgitt min vampyrjakt, -
- fant en vampyr meg.
Bajas!
Santiago!
Jeg har lett verden over etter
en udødelig, og finner dette!
Ta med den lille skjønnheten.
Ingen vil skade dere.
Jeg tillater det ikke.
Og...
- husk mitt navn:
Armand.
Husk hva jeg har sagt.
De har andre krefter.
De vil lese tankene dine.
Det er ham. Vampyren.
To elskende i aftensolen rød.
Tett omslynget i kjærlighetens pakt.
Den gir ei plass for grubleri om død.
Før de i mørket faller i min makt!
Vampyrer som spiller mennesker
som spiller vampyrer.
Så avantgarde.
En munk hvis tro på Herren er patent.
Hvis liv er fylt av refleksjon og bønn.
Blir brått en dag opp til sin skaper sendt.
Hans pietet var fåfengt:
Utakk ble hans lønn.
Historiens moral bemerkes bør:
Alle må en dag ta min klamme hånd.
Og kysse mine lepper, før de dør.
Men hør!
Jeg tror en dødelig er nær!
Hva har vi her?
Hvilken skjønnhet skuer jeg?
En yppig rose, en blyg fiol?
Mon tro om hun vil bli min brud?
Historien er ennå ikke over!
Jeg vil ikke dø!
Vi er Døden, det er vårt lodd.
Hjelp meg!
Vær så snill!
- Hva har jeg gjort?
- Alle må dø!
Jeg er ung!
Døden respekterer ingen alder,
den kommer når som helst!
Denne huden som nå er rosa, -
- vil eldes og bli rynket og grå.
Hva så? La meg leve!
Hvorfor skulle du ikke dø nå?
Hva om Døden elsket deg,
og satte deg fri?
Hvem skulle få hans lidenskap?
Ville du velge en i mengden der?
En annen som skulle lide?
Ta meg, Monsieur vampyr!
Jeg elsker deg!
Vent på tur!
Vet du hva det betyr å bli elsket av Døden?
Å bli vår brud?
Ingen smerte.
Ingen smerte.
Uhyrlig.
Vi lever nedenunder.
La meg vise dere det.
Uhyrlig.
Ja.
Og svært vakkert.
Velkommen til mitt hjem.
Smak ham.
To vampyrer fra den nye verden -
- er her for å vise oss vei til en ny tid, -
- mens alt vi elsker råtner og svinner bort.
Er du gruppens leder?
Om det var en leder, var det meg.
- Så du har svar?
- Du har spørsmål?
Hva er vi?
Intet, om ikke vampyrer.
Hvem skapte oss?
- Du kjenner da din skaper?
- Ja, men hans skaper?
Kilden til all denne -
- ondskap?
Jeg forstår.
Jeg så deg i teateret.
Din lidelse.
Din sympati for piken.
Du dør når du dreper.
Du føler at du fortjener å dø,
du sparer deg ikke.
Men gjør det deg ond?
Siden du forstår hva godhet er,
gjør ikke det deg...
- god?
Så det er ingen ondskap?
Kanskje ikke.
Men kanskje dette er -
- den siste sanne ondskap.
Så Gud finnes ikke?
Jeg vet intet om Gud.
Eller djevelen.
Jeg har aldri hatt en visjon
eller hørt en hemmelighet...
- som fordømmer eller frelser min sjel.
Så vidt jeg vet, er jeg etter 400 år -
- den eldste levende vampyr i verden.
Da er det
som jeg har fryktet.
Du frykter for mye.
Så mye at jeg føler...
Den som skapte deg,
burde ha sagt deg dette.
Den som reiste
til den nye verden...
Han visste intet.
Og var likeglad.
Visste?
Kom, kjæreste.
Det er på tide å gå.
Jeg er sulten, og byen venter.
Stedet var tomt da vi gikk.
Stille som graven.
Idet vi vaklet ut, kom tanken tilbake:
"Jeg gjorde Lestat urett."
"Jeg hatet ham av feil grunn."
Hvilken urett var det?
Du sa et navn.
Et navn jeg ikke vil gjenta.
Det finnes bare én forbrytelse
blant oss vampyrer.
Den forbrytelse
som betyr døden for enhver vampyr:
Å drepe en av våre egne.
- Ville jeg la dem skade deg?
- Nei.
- Fare knytter oss sammen.
- Kjærlighet.
- Kjærlighet?
- Ja.
Du ville forlate meg for Armand.
Aldri.
Dere begjærer hverandre.
Han har ventet på deg.
Han vil ha deg som ledsager.
Han ser tiden an.
Han kjeder seg, akkurat som vi gjorde.
Kan hende.
Vet du hva sjelen hans sa meg,
uten ett ord?
"Slipp ham fri", sa han.
"Slipp ham fri."
Er det det jeg bør gjøre?
Slippe deg fri?
Min far, min Louis, -
- som skapte meg?
Alt vil gå godt.
Tror du virkelig det?
Soldaten som vender hjem fra krigen -
- tror at seieren har herdet ham mot sorg, -
- inntil Døden kommer,
og slår ham ned av hesten.
Jeg har ventet deg.
Hør på meg.
Claudia er meg svært kjær.
- Hun er min datter.
- Din elskede.
Nei, min kjære.
Mitt barn.
Om du vil.
- Du er troskyldig.
- Hun er i fare, ikke sant?
Ja, det er hun.
Hvorfor?
Jeg kan si deg grunner.
Hennes taushet.
Hennes ungdom.
Det er forbudt å skape noen så ung, -
- så hjelpeløs, at de ikke klarer seg alene.
Skyld på hennes skaper.
Drepte dere vampyren som skapte dere?
Santiago tror det.
- Vi vil unngå uvilje.
- Den er der.
Vil du redde henne, -
- så send henne bort.
- Jeg reiser selv.
Så snart?
Uten noen av svarene du lengtet etter?
- Det finnes ingen.
- Du stilte feil spørsmål.
Vet du hvor få vampyrer som er -
- utholdende nok til udødelighet?
De forgår av fri vilje.
Verden forandrer seg.
Det gjør ikke vi.
Deri ligger ironien som til slutt dreper oss.
Jeg trenger deg
for å få kontakt med vår tid.
Meg?
Forstår du ikke?
Jeg er ikke
noen tidsalders ånd.
Jeg er på kant med alt.
Jeg har alltid vært det.
Det er selve din tidsalders ånd.
Det er dens kjerne.
Ditt fall i unåde -
- var et helt århundres fall.
Men vampyrene i teateret?
Dekadente.
Udugelige.
De kan ikke gjenspeile noe.
Men det gjør du.
Du gjenspeiler dets knuste hjerte.
En vampyr med menneskelig sjel.
En udødelig med de dødeliges lidenskap.
Du er vakker, min venn.
Lestat må ha felt tårer da han skapte deg.
Kjente du Lestat?
Jeg kjente ham.
Godt nok til ikke å sørge
over hans bortgang.
Endelig følte jeg en slags fred.
Jeg hadde funnet den lærer
Lestat aldri kunne ha vært.
Armand ville aldri nekte meg lærdom.
Den ville skinne gjennom ham,
som gjennom glass.
Madeleine, Louis er forlegen.
Drikk.
Gjør det.
For jeg kan ikke. Jeg er ikke sterk nok.
- Det sørget du for.
- Du vet ikke hva du ber om!
Jeg ber.
Du har funnet din ledsager!
Skap en til meg!
Hvilket inntrykk gir vi?
Synes du vi er vakre?
Fortryllende?
Hvit hud, heftige øyne?
Vet du hva du vil bli?
Din brist er mangelen på ondskap!
Jeg vil ikke lide for det lenger!
Lkke tving meg! Jeg kan ikke!
Du gjorde det med meg.
Dere tok meg fra mors fang,
som to uhyrer i et eventyr!
Og nå gråter du!
Du kan ikke gråte nok for meg!
Gi henne til meg, Louis!
Gjør dette, før du forlater meg!
Gud!
Jeg elsker deg fremdeles!
Det er det smertelige!
Hvem ville ta seg av meg, -
- min mørke engel, når du er borte?
Hva tror du hun er, Madeleine?
En dukke?
Et barn som ikke kan dø.
Og barnet som døde?
Min datter.
- Hva skjer med henne?
- Hun dør.
Det hendte med deg også, -
- men du var for ung til å huske det.
Men om hun dør...
Det er bare en jordisk død.
Bær ikke nag til meg, min kjæreste.
Nå er vi kvitt.
Hva mener du?
Det som døde i det rommet,
var ikke kvinnen.
Det som har dødd, -
- er den siste rest
av menneskelighet i meg.
Ja, far.
Endelig er vi kvitt.
Rettferdens time er kommet, lille venn.
Hent Armand. Han ville ikke tillate dette.
For de to andre: Døden.
For deg...
Evigheten, i en kiste.
Murt inne i en kjeller.
Med dine hyl som eneste selskap.
Det kan ta århundrer.
Før dem bort!
Drøm søtt.
Hjelp!
Du må våkne!
Hvor er Claudia?
Claudia?
Jeg kan ikke hjelpe henne.
- Hvor er hun?
- Jeg kan ikke redde henne!
Da kunne jeg miste deg!
Lkke gjør det!
Kom, Louis.
Ikke her.
Så vampyrer kan gråte?
En gang, kanskje to, i evighetens løp.
Kanskje jeg tok hevn
for å stille tårene for alltid.
Stans ham! Det brenner!
Du advarte dem ikke engang?
Og du visste hva jeg ville gjøre.
Jeg visste det.
Jeg reddet deg jo.
Fra daggryets skrekk.
Du var deres leder, de stolte på deg.
Du fikk meg til å se deres svakheter.
De var fordømte,
fastlåst i sin dekadente tid.
De hadde glemt den første regel:
At vi må være sterke, vakre,
uten anger og savn.
Kan du lære meg det?
Å være uten savn?
For et par vi kunne bli.
Men hva om det er en regel
jeg ikke vil lære?
Hva om min lidelse er alt jeg har?
Mitt savn?
- Vil du ikke bli av med det?
- Så du kan ta det også?
Hjertet som sørger over
henne som du brente til aske?
- Jeg sverger at jeg ikke...
- Jeg vet at du gjorde det.
Jeg vet...
- at du ikke angrer på noe.
Du føler intet.
Om det er alt jeg har å lære,
kan jeg lære det alene.
Jeg vil dø.
Du er død.
Og du vil at jeg skal vekke deg igjen.
Og på tross av at innbydelsen er fristende, -
- må jeg beklageligvis si nei.
I årevis vandret jeg:
Italia, Hellas, alle de gamle land.
Men verden sto for meg...
- som et gravsted fylt av knuste statuer.
Statuer som alle hadde hennes ansikt.
Av nysgjerrighet, kanskje kjedsomhet, -
- forlot jeg den gamle verden,
og kom tilbake til Amerika.
Der tillot et mekanisk under meg
å se soloppgang...
- for første gang på 200 år.
Og hvilke soloppganger!
Menneskeøyne kunne aldri se dem slik.
Først av sølv, deretter, med årene,
av purpur, -
- rødt, og blått, som jeg hadde savnet slik.
Våren 1988 reiste jeg
tilbake til New Orleans.
Straks jeg været luften,
visste jeg at jeg var hjemme.
Den var krydret, nesten søt, -
- som duften av sjasmin og roser
i vårt gamle gårdsrom.
Jeg vandret i gatene,
nøt duften jeg hadde vært foruten.
Og så, i Prytania Street,
nær Lafayette-gravlunden, -
- været jeg duften av død.
Og den kom ikke fra gravene.
Duften ble sterkere.
Gammel død.
En duft som dødelige ikke kan fornemme.
Jeg er så glad du er kommet!
Jeg har drømt om dette øyeblikket.
Hun burde aldri vært en av...
- oss.
Det er forgangent nå.
Forgangent.
Du er fremdeles vakker.
Du var alltid den sterkeste.
Ikke vær redd.
Jeg vil deg ikke noe vondt.
Så du er kommet hjem til meg?
Husker du hva jeg var?
Vampyren jeg en gang var?
Ja, jeg husker.
Ingen kunne si nei til meg, -
- selv ikke du.
Jeg forsøkte.
Ja, du forsøkte.
Og jo mer du forsøkte,
jo mer begjærte jeg deg.
Jeg holder ikke ut!
Slikt lys, og slik en larm!
De gjør natten lysere enn dagen.
Det er uekte lys.
Det kan ikke skade deg.
Om du blir hos meg, Louis, -
- kunne jeg våge meg ut.
Bli den gamle Lestat.
Jeg må gå nå.
Jeg vet ikke hva som hendte med Lestat.
Jeg fortsetter, natt etter natt.
Jeg nærer meg av de jeg møter.
Men min lidenskap døde
med hennes gylne hår.
Jeg er en ånd av overnaturlig kjød.
Fjern.
Uforanderlig.
Tom.
Tom?
Er det alt?
Det kan ikke ende slik.
Men det har det gjort. Det er ikke mer å si.
Det må være mer! De forstår ikke
Dem selv. De er ikke tom.
Var jeg bare som Dem, med Deres krefter!
- Om jeg kunne se det De har sett!
- De har ikke lyttet.
Jeg har det. Historien er forbløffende.
- Utrolig.
- Bruk den.
Gi den til andre, lær hva De kan.
De vet at jeg bare kan lære på én måte.
De hadde en grunn til
å føre meg hit. Ikke sant?
Hvilken grunn?
De vil ha en ledsager,
et bindeledd til verden. Meg!
Ta meg. Det er det jeg vil.
- Det får ikke ende slik!
- Gud, jeg har feilet igjen.
De har ikke feilet.
Og glem Gud.
Liker De dette?
Å være mat for de udødelige?
Liker De å dø?
Stans!
Det hendte i året 1791.
Jeg var 24 år, yngre enn De er nå.
Men i de tider
var jeg allerede en mann da.
Herre på en stor plantasje
syd for New Orleans.
Min hustru var død i barselseng.
Må skifte underbukser.
Jeg begravde henne og barnet
6 måneder før.
Bra saker!
Bra saker.
Trenger jeg å presentere meg?
Jeg føler meg allerede bedre.
Mest av alt lengtet jeg etter døden.
Jeg innbød den.
For å bli fri fra livets smerte.
Du klynker ennå, Louis.
Har du hørt nok?
Jeg måtte høre det i århundreder.
Ikke vær redd.
Jeg skal gi deg det valg jeg aldri fikk.
Norwegian subtitles conformed by
SOFTITLER
Til minne om River Phoenix
1970 - 1993
Subripped av jajoss