Tip:
Highlight text to annotate it
X
Hei, mitt navn er Helmut Mebert.
Jeg har spilt fiolin i Berlinerfilharmonien i 40 år,
og jeg er glad for å få komme med litt støtte og noen tips i dag.
Dette er Adagio fra Beethovens 9. symfoni.
Treblåserne spiller hovedtemaet samtidig.
Adagio betyr sinnsro,
og treblåserne spiller temaet med en pålitelig indre ro.
Vi må beholde den samme roen,
selv om vi, som bare pynter rundt hovedtemaet,
spiller et parti som består av ganske korte toneverdier.
Vi må unngå
å skape en følelse av stress
og aktivitet med bueskifter og strengkrysninger,
for alt må forbli glatt og mykt. 0:01:15.400,0:01:17.9200:01:17.920,0:01:22.680 For å finne den rette lyden, «piano dolce»,
som ikke er for stille,
men likevel «dolce», altså søtt,
vil min anbefaling for den rette tilnærmingen være
å trekke buen med en god forte (f) én gang,
♪ (spiller)
og så myke opp trykket over buen,
senke buens tempo,
og nå har strengen fremdeles to vibrasjoner, mens lyden blomstrer.
Det er slik det begynner.
Forslagsnoten i begynnelsen,
buen på strengen,
♪ (spiller)
ikke fra luften,
♪ (spiller)
men fra strengen og over den.
Så nå har du fått samlet deg,
og funnet akustikkens farge, og det er bra for å øve.
La oss komme i gang.
♪ (spiller)
Vi har lagt merke til to ting:
Fra først til andre takt
må bueskiftet knapt være hørbart,
som om det var legato. Det må ikke være slik:
♪ (spiller)
Det hadde krasjet helt med stemningen i stykket.
Derfor må det være forsiktig og lett: 0:02:37.000,0:02:40.2800:02:40.280,0:02:41.760 Nå kommer en interessant
harmonisk vri fra C-dur til Ciss.
Det kan være litt … Jeg overdriver nå …
♪ (spiller)
Dette er selvsagt for mye.
Det kan kanskje forklares som å belyse noe
for å gjøre det interessant.
Slik.
♪ (spiller)
Dette er tilstrekkelig …
og denne fallende linjen blir umiddelbart avslappet igjen.
♪ (spiller)
Linjen begynner å stige igjen,
og her glir jeg med første finger fra E til F i andre posisjon,
og der blir jeg værende.
♪ (spiller)
Denne fallende linjen,
før den flatet ut igjen,
fører til noe interessant:
♪ (spiller)
Og nå kommer en takt hvor hovedmelodien er slik:
♪ (spiller)
Dette omringes av ornamentering.
♪ (spiller)
Det er altså best om vi
ikke overdriver betoningen, men kaster lys over melodien,
og går fra andre
♪ (spiller)
og tilbake til tredje.
♪ (spiller)
Når vi kommer dit,
♪ (spiller)
bør det være slik, og ikke mer.
Dette går over til diminuendo i disse parene:
Her er det fordelaktig om vi 0:04:18.800,0:04:23.4000:04:23.400,0:04:27.800 bruker en sjenerøs bue, som i crescendoet,
og nok en kort bue i diminuendoet.
Du bør om mulig ende på øvre del eller tuppen av buen.
Fordelen for oss er
♪ (spiller)
at denne siste sekstendelsnoten ikke har noen betydning;
den er slutten av et diminuendo.
Og fordelen her på dette punktet er
at dette gir godt med rom for det kommende crescendoet.
♪ (spiller)
Da får det holde med interessante belysninger.
Nå går vi over til et svært ordinært rolig parti
i H-dur. 0:05:03.720,0:05:06.9200:05:06.920,0:05:10.000 Nå har vi funnet tilbake til sinnsroen.
Jeg skal prøve å demonstrere hele utdraget igjen:
♪ (spiller)
Dette er første frase.
Her kommer enda et tips til øving generelt.
Ofte er det mange toner og bare én bue.
Det sies ofte at man bør øve sakte på raske partier.
Jeg synes også at sakte partier bør øves på sakte.
Grunnen er at vi under øvingen tvinges til
♪ (spiller)
å bruke en svært kort bue.
Når vi spiller i tempo, blir det lettere
fordi alt er mer flytende:
♪ (spiller)
Da får vi den flytende smidigheten og bevarer den nødvendige roen.
La oss gå videre til andre del med en rask overgang.
♪ (spiller)
Her kan vi også betone dette partiet litt,
♪ (spiller)
og ta det ned igjen umiddelbart.
♪ (spiller)
Så,
♪ (spiller)
Og sørg for
at disse små ekspressive tegnene ikke overdrives.
Det hadde vært både feil og fryktelig kjedelig om alt ble spilt slik:
♪ (spiller)
Det høres ut som en etyde.
Dette er det jeg mener
når jeg etterspør harmonier og en interessant vri. Du må vise noe.
Etter denne satsen kommer noe helt annet.
Da setter vi i gang:
♪ (spiller)
Plutselig har vi tette tredoble ligaturer.
Her endres faktisk stykkets karakter en del.
På en måte.
Det er uklart hvilken retning harmonien skal ta.
♪ (spiller)
Dette betyr at du kan vise interesse ved å ikke spille dette:
♪ (spiller)
Men snarere:
♪ (spiller)
Nå kan du også roe det ned litt.
♪ (spiller)
Du kan også fange oppmerksomhet ved å trekke deg litt unna.
Én gang til herfra:
♪ (spiller)
CRESCENDO
♪ (spiller)
Og ro det ned.
♪ (spiller)
Denne avslapningen kommer på et diminuendo.
Det er to måter å skape et diminuendo på.
Jeg kan senke tempoet på buen,
som for eksempel er en forte diminuendo.
♪ (spiller)
Derimot kan jeg også holde tempoet med buen,
slippe trykket og fortsette.
Forte diminuendo blir da:
♪ (spiller)
Og igjen:
♪ (spiller)
Fordelen med dette er
at avslapningen blir mer effektiv, som et utpust.
Jeg føler den slags diminuendo passer godt her også, hvis vi spiller
♪ (spiller)
slik at lyden kan få klinge fritt. 0:09:07.760,0:09:10.0800:09:10.080,0:09:12.200 Nå kommer
store strøk
med mye legato på strengene,
og det krever sinnsro,
og selv om tersene går raskt,
må den flyttes som et gummistrikk:
♪ (spiller)
Jeg prøver igjen.
♪ (spiller)
Nå kommer aksentene,
og ikke legg trykk på dem:
♪ (spiller)
I stedet kan du aksentuere
ved å begynne i høyere tempo,
når vi kommer hit:
♪ (spiller)
Slik:
♪ (spiller)
Det gir et eget sprettent uttrykk.
En gang til herfra:
♪ (spiller)
Og den vakre diminuendoen igjen.
Den fortsetter med en:
♪ (spiller)
Nå kommer crescendoet over to takter.
Den vanligste feilen er å spille det for tidlig.
Crescendo betyr å begynne rolig og øke intensiteten,
men ikke for høyt.
Vi sparer crescendoet til slutt.
Beklager.
♪ (spiller)
Og nå litt agogisk trykk.
♪ (spiller)
Nå litt mer om disse strengekrysningene.
Dette:
♪ (spiller)
i begynnelsen må ikke høres vinklet ut,
til tross for at noen ting vi vil vise,
og alt må holdes innenfor en svært smidig ramme.
Ofte, ved strengekrysninger eller strengeskifter,
bruker vi for mye kraft.
Slik at du spiller:
♪ (spiller)
Dette er ikke nødvendig.
Hvis du begynner med dobbeltslag,
♪ (spiller)
holder det med lett kraft.
♪ (spiller)
Det holder i massevis.
Dette gjør det også smidigere.
♪ (spiller)
er bedre enn
♪ (spiller)
som går mot musikkens karakter.
Herfra og til slutten,
♪ (spiller)
og nøyaktig her, siden vi deler opp det lange strøket,
må du passe på
å ikke betone for mye under bueskiftet, 0:12:01.880,0:12:03.0000:12:03.000,0:12:03.920 særlig ikke slik:
♪ (spiller)
Det er helt feil.
Dette er et diminuendo-parti,
og det betyr at første lyd må være stillere enn den forrige,
som om det var legato.
♪ (spiller)
Så,
♪ (spiller)
Jeg håper
tipsene mine har vært nyttige og at du koser deg med øvingen.