Tip:
Highlight text to annotate it
X
The Adventures of Tom Sawyer av Mark Twain
Kapittel IV
Solen steg på en rolig verden, og
strålte ned på den fredelige landsbyen som
en velsignelse.
Frokost over, hadde tante Polly familie
tilber: Det begynte med en bønn bygget fra
grunnen av fast kurs i
Skriftsitatene, sveiset sammen
med en tynn mørtel av originalitet, og
fra toppen av dette leverte hun et
dystre kapittel i Moseloven, som fra
Sinai.
Da Tom spente opp hans lender, så å si,
og gikk å arbeide for å "få sin vers."
Sid hadde lært sin lekse dager før.
Tom bøyde all sin energi til
memorering av fem vers, og han valgte
en del av Bergprekenen, fordi
han kunne finne noen vers som var kortere.
Ved utgangen av en halv time Tom hadde en ***
generelt bilde av leksjon hans, men ikke mer,
for hans sinn ble traversering hele
felt av menneskelig tanke, og hans hender var
opptatt med forstyrrende rekreasjonsfasiliteter.
Mary tok sin bok for å høre ham lese, og
Han prøvde å finne veien gjennom tåken:
"Salige er de - a - a -"
"Poor" -
"Ja - fattige, velsignet er de fattige - a - a -"
"I ånden -"
"I ånden, salige er de fattige i
ånd, for de - de - "
"Deres -"
"For deres.
Salige er de fattige i ånden, for deres
er himmelens rike.
Salige er de som sørger, for de -
de - "
"Sh -"
"For de - en -"
"S, H, A -"
"For de S, H - Å, jeg vet ikke hva det
er! "
"SKAL!"
"Å, SKAL!
for de skal - for de skal - a - a -
skal sørge - a - a - velsignet er de som
skal - de som - en - de som skal
sørger, for de skal - a - skal HVA?
Hvorfor ikke fortelle meg, Mary -? Hva gjør du
ønsker å være så bety for? "
"Å, Tom, du fattige tykk-ledet ting, er jeg
ikke erter deg.
Jeg ville ikke gjøre det.
Du må gå og lære det igjen.
Tror ikke du bli motløs, Tom, vil du
klarer det - og hvis du gjør det, vil jeg gi deg
noe aldri så fint.
Der, nå, that'sa god gutt. "
"All right!
Hva er det, Mary, fortell meg hva det er. "
"Aldri deg sinn, Tom.
Du vet hvis jeg sier det er fint, er det fint. "
"Du vedder på at du som er så, Mary.
Greit, jeg skal takle det igjen. "
Og han gjorde "takle det igjen" - og under
det doble presset av nysgjerrighet og
potensielle gevinsten han gjorde det med slik
ånd som han oppnådd en skinnende
suksess.
Maria ga ham en splitter ny "Barlow" kniv
verdt tolv og en halv cent, og
krampe av glede som feide hans
system rystet ham til hans stiftelser.
True, vil kniven ikke kuttet noe,
men det var en "sikker-nok" Barlow, og
det var utenkelig storhet i det -
men der den vestlige guttene noen gang fikk
Tanken om at et slikt våpen kan muligens være
forfalskes å skade sin er en imponerende
mysterium og vil alltid forbli slik,
kanskje.
Tom klarte å scarify skapet med
det, og arrangerte å begynne på
byrå, da han ble avblåst for å kle
for søndag-skolen.
Maria ga ham en boks bassenget med vann og en
stykke såpe, og han gikk utenfor
døren og sette bassenget på en liten benk
der, så han dyppet såpen i
vann og la det ned, slått opp hans
ermene, helte ut vannet på
bakken, forsiktig, og så inn i
kjøkken og begynte å tørke ansiktet
flittig på håndkle bak døren.
Men Mary fjernet håndkleet og sa:
"Nå er du ikke skamfull, Tom.
Du må ikke være så ille.
Vann vil ikke skade deg. "
Tom var en smule forvirret.
Bassenget ble fylt, og denne gangen han
stod over den en liten stund, samle
oppløsningen, tok i en stor pust og
begynte.
Da han kom inn på kjøkkenet i dag,
med begge øynene lukket og famlende for
håndkle med hendene, en hederlig
vitnesbyrd om såpeskum og vann ble dryppet
fra ansiktet hans.
Men da han dukket opp fra håndkleet, ble han
ennå ikke tilfredsstillende, for de rene
territorium stoppet kort på haka og
kjevene, som en maske, under og utover
denne linjen var det en mørk flate på
unirrigated jord som sprer seg nedover i
foran og bakover rundt halsen hans.
Mary tok ham i hånden, og da hun var
gjort med ham at han var en mann og en bror,
uten forskjell av farger, og hans
mettet hår var pent børstet, og dets
korte krøller smidd inn i en delikat og
symmetrisk generell effekt.
[Han privat glattet ut krøllene, med
arbeid og vanskeligheter, og pusset hans
håret tett ned mot hodet hans, for han holdt
krøller til å være feminin, og hans egen fylte
sitt liv med bitterhet.] Da Maria fikk
ut en dress av klærne hans som hadde vært
brukes bare på søndager i to år -
de ble ganske enkelt kalt hans "andre
klær "- og så ved at vi kjenner størrelsen
av garderoben sin.
Jenta "satte ham til rettigheter" etter at han hadde
kledde på seg, hun kneppet hans ryddig
rundkjøringen opp til haka, vendte hans enorme
skjortekragen ned over skuldrene,
børstet ham av og kronet ham med hans
speckled stråhatt.
Han nå så overmåte forbedret og
ubehagelig.
Han var fullt så ubehagelig som han
så, for det var en tilbakeholdenhet om
Hele klær og renslighet som hudløs
ham.
Han håpet at Mary skulle glemme hans sko,
men håpet ble ødelagt, hun belagt dem
grundig med talg, slik skikken var,
og førte dem ut.
Han mistet besinnelsen og sa han var alltid
med å gjøre alt han ikke ønsker
å gjøre.
Men Maria sa, overbevisende:
"Vær så snill, Tom - that'sa god gutt."
Så han kom inn i skoene snarling.
Mary ble snart klart, og de tre
barn er fastsatt til søndag-skolen - en
sted som Tom hatet med hele sitt hjerte;
men Sid og Maria var glad i den.
Sabbath-skoletid var fra ni til
halv ti, og deretter gudstjeneste.
To av barna alltid vært for
prekenen frivillig, og den andre
alltid vært også - for sterkere grunner.
Kirkens høyryggede, uncushioned kirkebenkene
ville sete omtrent tre hundre personer;
byggverket var bare en liten, vanlig affære,
med en slags furu bord tre-boksen på toppen
av den for et tårn.
På døren Tom falt tilbake et trinn og
tilsnakket en søndag-kledd kamerat:
"Si, Billy, fikk en yaller billett?"
"Hva tar du for henne?"
"Hva vil du gi?"
"Piece of lickrish og en fisk-krok."
"Mindre se dem."
Tom utstilt.
De var tilfredsstillende, og eiendommen
skiftet hender.
Da Tom handlet et par hvite smug
for tre røde billetter, og noen små
bagatell eller andre for et par blå.
Han tatt tilfange andre gutter som de kom, og
gikk på å kjøpe billetter av forskjellige farger
ti-femten minutter lenger.
Han gikk inn i kirken, nå, med en sverm
av rene og bråkete gutter og jenter,
gikk videre til setet sitt og startet en
krangel med den første gutten som kom
hendig.
Læreren, en grav, eldre mann,
blandet, og deretter vendte han tilbake et øyeblikk
og Tom trakk en guttens hår i neste
benken, og ble absorbert i sin bok når
gutten snudde rundt, stakk en pinne i
en annen gutt, i dag, for å høre
han sier "Au!"
og fikk en ny irettesettelse fra læreren sin.
Tom's hel klasse var av et mønster -
rastløse, bråkete og plagsom.
Da de kom til å resitere sine leksjoner,
ikke en av dem visste at hans vers perfekt,
men måtte bli bedt om hele tiden.
Men bekymret de gjennom, og hver
fikk sin belønning - i små blå billetter,
hver med et skriftsted på det;
hver blå billett ble betale for to vers av
resitasjon.
Ti blå billetter tangerte en rød en, og
kan omsettes for det; ti røde billetter
tangerte en gul en, for ti gule
billetter politimesteren ga en svært
tydelig bundet Bible (verdt førti cent i
de lett ganger) til eleven.
Hvor mange av mine lesere ville ha
industri og søknad til huske to
tusen vers, selv for en Dore Bibelen?
Og enda Mary hadde kjøpt to bibler i
denne måten - det var tålmodig arbeid av to
år - og en gutt av tysk herkomst hadde
vant fire eller fem.
Han en gang leste tretusen vers
uten å stoppe, men belastningen på hans
sjelsevner var for stor, og han var
litt bedre enn en idiot fra den dagen
frem - en fryktelig ulykke for
skole, for på store anledninger, før
selskap, politimesteren (som Tom
uttrykte det) alltid hadde gjort denne gutten
komme ut og "spre seg selv."
Bare de eldre elevene klarte å holde
sine billetter og holde seg til sine kjedelig
arbeidet lenge nok til å få en Bibel, og så
levering av en av disse premiene var en
sjeldne og bemerkelsesverdig omstendighet, den
vellykket elev var så stor og
iøynefallende for den dagen som på stedet
hver forsker hjerte ble avfyrt med en
frisk ambisjon som ofte varte et par
uker.
Det er mulig at Tom's mentale mage
hadde aldri hungret etter en av disse
premier, men utvilsomt hele hans
som hadde for mange en dag lengtet til
herlighet og Eclat som fulgte med den.
Etter hvert politimesteren reiste seg
foran prekestolen, med en lukket
salmebok i hånden og pekefingeren hans
satt inn mellom bladene, og befalte
oppmerksomhet.
Når en søndag-skole inspektør gjør
sin sedvanlige lille tale, en salme-bok
i hånden er like nødvendig som er
uunngåelig ark med musikk i hånden av en
sanger som står frem på plattformen
og synger en solo på en konsert - selv
hvorfor, er et mysterium: for verken salmen-
boken eller arket av musikk er stadig
referert til av den lidende.
Dette politimesteren var en slank skapning av
trettifem, med sandstrand fippskjegg og kort
sandy hår, han hadde på seg en stiv stå-
krage hvis øvre kant nesten nådd sin
ørene og hvis skarpe punkter buet fremover
à jour hjørnene av munnen hans - et gjerde
som tvang en rett utkikk fremover,
og en vending av hele kroppen når en
fra siden var nødvendig, haken var
støttet på en spredning halstørkle som var så
bred og så lenge en bank-note, og hadde
fringed ender, hans boot tærne ble slått
kraftig opp, i mote av dagen,
som slede-løpere - en effekt tålmodig
og møysommelig produsert av unge menn
ved å sitte med sine tær presset mot
en vegg for timer sammen.
Mr. Walters var veldig alvor av mien, og
veldig oppriktig og ærlig på hjertet, og han
holdt hellige ting og steder i slike
ærbødighet, og så skilte dem fra
verdslige saker, som ubevisst å
selv hans søndag-skolen stemme hadde
kjøpte en særegen intonasjon som ble
helt fraværende på uke-dager.
Han begynte etter denne måten:
"Nå, barn, ønsker jeg dere alle til å sitte opp
akkurat som rett og pen som du kan og
gi meg all din oppmerksomhet i et minutt eller
to.
Der - det er det.
Det er slik god liten gutter og jenter
bør gjøre.
Jeg ser en liten jente som ser ut
av vinduet - Jeg er redd hun tror jeg er
der ute et sted - kanskje opp i en av
trærne lage en tale til den lille
fugler.
[Applausive fnising.] Vil jeg fortelle deg
hvor godt gjør det meg å se så mange
lyse, rene lite ansikter samlet i en
sted som dette, lære å gjøre rett og
være bra. "
Og så videre og så videre.
Det er ikke nødvendig å sette ned resten
av tale.
Det var et mønster som ikke varierer,
og så er det kjent for oss alle.
Sistnevnte tredjedel av talen ble skjemmet
ved gjenopptakelse av kamper og andre
gjenskapelser blant enkelte av de dårlige gutter,
og ved fidgetings og hvisken som
strakte seg langt og bredt, vaske selv til
baser av isolerte og uforgjengelige bergarter
som Sid og Mary.
Men nå hver lyd opphørte plutselig, med
innsynkning av Mr. Walters 'stemme, og
avslutningen av talen ble mottatt
med et utbrudd av stille takknemlighet.
En god del av hviskende hadde vært
forårsaket av en hendelse som var mer eller
mindre sjeldne - inngangen av besøkende:
advokat Thatcher, ledsaget av en svært
svake og eldre mann, en fin, korpulent,
middelaldrende herre med jern-grått hår;
og en verdig dame som var uten tvil den
Sistnevnte kone.
Damen ledet et barn.
Tom hadde vært rastløs og full av chafings
og repinings; samvittighet-smitten, også - han
kunne ikke møte Amy Lawrence's eye, han
kunne ikke bekk hennes kjærlige blikk.
Men da han så denne lille nye comer sin
sjel var ablaze med saligheten i en
øyeblikket.
I neste øyeblikk var han "viser seg" med
all sin velde - cuffing gutter, dra
hår, noe som gjør ansikter - i et ord med hver
kunst som virket sannsynlig å fascinere en jente
og vinne hennes applaus.
Hans opphøyelse hadde ett legering - den
minne om ydmykelse hans i denne engelen's
hage - og den posten i sand ble fort
utvasking, under bølgene av lykke
som var feiende over det nå.
De besøkende ble gitt høyeste setet
av ære, og så snart som Mr. Walters '
talen var ferdig, introduserte han dem til å
skolen.
Middelaldrende mann viste seg å være en
enestående som person - ikke mindre en enn
fylket dommer - helt mest
August etableringen disse barna hadde noensinne
så på - og de lurte på hva slags
av materialet han var laget av - og de halvdel
ønsket å høre ham brøle, og var halvparten
redd han kanskje også.
Han var fra Konstantinopel, tolv miles
bort - så han hadde reist, og sett
verden - disse svært øyne hadde sett på
tingrett-huset - som ble sagt å ha
en tinn taket.
Den ærefrykt som disse refleksjonene inspirerte
ble attestert av den imponerende stillhet og
rekkene av stirrende øyne.
Dette var den store Dommer Thatcher, bror
av sin egen advokat.
Jeff Thatcher umiddelbart gikk frem, til
bli kjent med den store mannen og være
misunte av skolen.
Det ville ha vært musikk til sin sjel til
hører hvisken:
"Se på ham, Jim!
He'sa går der oppe.
he'sa kommer til å håndhilse med ham - han
IS håndhilse med ham!
Ved jings, ikke du ønske du var Jeff? "
Mr. Walters falt til "vise seg frem," med
alle slags offisiell bustlings og
aktiviteter, gi ordre, levere
dommer, lossing retninger her,
der, overalt at han kunne finne en
målet.
Bibliotekaren "viste off" - som kjører hit
og dit med armene fulle av bøker
og gjør en avtale av frese og oppstyr
som insekt myndighet herligheter i.
Den unge damen lærere "viste off" -
bøyd søtt over elever som ble
det siste blir eske, løfte ganske advarsel
fingrene på dårlig liten gutter og klappet
gode kjærlig.
De unge herrene lærere "viste off"
med små scoldings og andre små
viser av myndighet og fine oppmerksomhet
til disiplin - og de fleste av lærerne,
av begge kjønn, fant virksomhet opp mot
biblioteket, ved prekestolen, og det var
virksomhet som ofte måtte gjøres
over igjen to eller tre ganger (med mye
tilsynelatende ergrelse).
Den lille jenter "viste off" i ulike
måter, og småguttene "viste off"
med slik flid at luften var tykk
med papir wads og bruset
scufflings.
Og over det hele den store mannen satt og
strålte en majestetisk rettslig smil over alt
huset, og varmet seg i solen
av sin egen storhet - for han var "viser
off, "også.
Det var bare en ting som ønsker å gjøre
Mr. Walters 'ecstasy komplett, og at
var en sjanse til å levere en Bibel-prisen og
utviser en vidunderbarn.
Flere elever hadde et par gule billetter,
men ingen hadde nok - han hadde vært rundt
blant stjernen elevene søkende.
Han ville ha gitt verdener, nå, å ha
at tyske gutten tilbake igjen med en lyd
sinn.
Og nå i dette øyeblikk, da håp var
døde, kom Tom Sawyer fram med ni
gul billetter, ni røde billetter, og ti
blå, og krevde en bibel.
Dette var et lyn ut av en klar himmel.
Walters var ikke forventet et program
fra denne kilden for de neste ti årene.
Men det var ikke å komme rundt det - her
var sertifisert sjekker, og de var
bra for deres ansikt.
Tom ble derfor opphøyet til et sted med
dommer og de andre utvalgte, og
gode nyheten ble annonsert fra
hovedkvarter.
Det var den mest fantastiske overraskelsen i
tiåret, og så dyp var det sensasjon
at det løftet den nye helten opp til
rettslig ens høyde, og skolen
hadde to vidundrene til å stirre på i stedet for
en.
Guttene var alle spist opp av misunnelse - men
de som led den bitreste pangs
var de som oppfattet for sent at
de selv hadde bidratt til dette
hatet prakt ved handel billetter til Tom
for den rikdommen han hadde samlet i å selge
whitewashing privilegier.
Disse foraktet seg selv, som den
lurerier på en snedig svindel, en guileful slange i
gresset.
Prisen ble levert til Tom med som
mye effusjon som politimesteren kunne
pumpe opp under omstendighetene, men det
manglet noe av den sanne strømme, for
stakkar's instinkt lært ham at
det var et mysterium her som ikke kunne
godt bære lyset, kanskje, det var
rett og slett latterlig at denne gutten hadde
oppbevart totusen skiver av
Bibelsk visdom på hans premisser - et dusin
ville belastning sin kapasitet, uten
tvil.
Amy Lawrence var stolt og glad, og hun
prøvde å gjøre Tom ser det på henne - men
Han ville ikke se.
Hun lurte på, så hun var bare ett korn
urolige, ved siden et svakt mistanke kom og
gikk - kom igjen, hun så, en fordekt
blikk fortalte henne verdener - og så hjertet hennes
brøt, og hun var sjalu, og sint, og
tårene kom, og hun hatet alle.
Tom mest av alle (tenkte hun).
Tom ble introdusert til dommer, men hans
tunge var bundet, pusten hans ville neppe
kommer, skalv hans hjerte - dels på grunn av
den forferdelige storhet av mannen, men hovedsakelig
fordi han var hennes foreldre.
Han ville ha likt å falle ned og
tilbe ham, om det var i mørket.
Dommer la hånden på Tom's hode og
kalte ham en fin liten mann, og spurte
ham hva han het.
Gutten stammet, gispet, og fikk den ut:
"Tom".
"Å, nei, ikke Tom - det er -"
"Thomas".
"Ah, det er det.
Jeg trodde det var mer til det, kanskje.
Det er veldig bra.
Men du har en til jeg så være, og
du skal fortelle det til meg, vil du ikke? "
"Fortell gentleman ditt andre navn,
Thomas, sa Walters, "og sier sir.
Du må ikke glemme din oppførsel. "
"Thomas Sawyer - sir."
"That's it!
That'sa god gutt.
Fine gutten.
Fine, mandige lille karen.
To tusen vers er svært mange - veldig,
veldig mange.
Og du kan aldri bli synd på problemer
du tok å lære dem, for kunnskap er
verdt mer enn noe det er i
verden, det er det som gjør store menn og gode
menn, du vil bli en stor mann og en god mann
deg selv, en dag, Thomas, og deretter
vil du se tilbake og si, er det all grunn
til de dyrebare søndag-skole privilegier
av min barndom - alt er på grunn av min kjære
lærere som lærte meg å lære - det er alt
grunn av gode politimesteren, som
oppmuntret meg, og våket over meg, og
ga meg en vakker bibel - et fantastisk
elegant Bibelen - for å holde og har alt for
min egen, alltid - det er alt grunn til høyre
bringe opp!
Det er hva du skal si, Thomas - og du
ville ikke ta noen penger for de to
tusen vers - ingen faktisk du ville ikke.
Og nå er du ikke hadde noe imot å fortelle meg og
denne damen noe av det du har
lært - nei, jeg vet du Ville - for vi
er stolte av små gutter som lærer.
Nå, ingen tvil om du vet navnene på alle
de tolv disiplene.
Vil ikke du fortelle oss navnet på den første
to som ble oppnevnt? "
Tom var slite i en knapp-hull og
ser fårete.
Han rødmet, nå, og hans øyne falt.
Mr. Walters 'hjertet sank i ham.
Han sa til seg selv, er det ikke mulig
at gutten kan svare på enkleste
spørsmålet - hvorfor gjorde dommeren spørre ham?
Men han følte seg forpliktet til å snakke opp og si:
«Svar herren, Thomas - don't være
redd. "
Tom fortsatt hang brann.
"Nå vet jeg at du skal fortelle meg," sa
dame.
"Navnene på de to første disiplene
var - "
"David og GOLIAH!"
La oss trekke forhenget til veldedighet over
resten av scenen.
cc prosa ccprose lydbok lyd bok klassisk litteratur teksting teksting film ESL synkronisert tekst