Tip:
Highlight text to annotate it
X
KAPITTEL XVIII The Ship GJENOPPRETTES
Mens vi var dermed forberede våre design, og hadde først, etter hovedgruppe styrke, hiver de
Båten på stranda, så høy at tidevannet ikke ville flyte henne av ved høy-vann mark,
og dessuten hadde brøt et hull i bunnen hennes
for stor til å være raskt stoppet, og ble satt ned grubler hva vi skulle gjøre, hørte vi
Skipet brann en pistol, og gjøre en waft med henne fenrik som et signal for båten å komme på
bord, men ingen båt rørt, og de avfyrte
flere ganger, slik at andre signaler for båten.
Til sist, når alle deres signaler og avfyring beviste resultatløse, og de fant båten
ikke røre, så vi dem, ved hjelp av brillene mine, heise en annen båt ut og rad
mot land, og vi fant, da de
nærmet seg, at det var ikke mindre enn ti menn i henne, og at de hadde skytevåpen
med dem.
Da skipet lå nesten to ligaer fra land, hadde vi full oversikt over dem som de
kom, og et vanlig syn også av ansiktene deres, fordi tidevannet har satt dem en
Litt øst for den andre båten, de
rodde opp under land, å komme til samme sted hvor de andre hadde landet, og hvor
båten lå; av dette betyr, sier jeg, vi hadde full oversikt over dem, og kapteinen visste
de personer og tegn av alle mennene
i båten, av dem, sa han, var det tre veldig ærlig stipendiater, hvem var han
sikker, ble ledet inn i denne konspirasjonen av resten, som over-drevet og skremt;
men det som for båtsmann, som det virker
var rådmann blant dem, og alle de andre, var de like opprørende som noen av
skipets mannskap og ble utvilsomt gjort desperate i sine nye foretaket, og
fryktelig redd han var at de ville bli altfor mektig for oss.
Jeg smilte til ham og fortalte ham at menn i vår omstendighetene var forbi drift
av frykt, det ser nesten alle forhold som kunne var bedre enn det som vi
skulle være i, bør vi forvente
som konsekvens, enten død eller liv, ville være sikker på å være en befrielse.
Jeg spurte ham hva han syntes om omstendighetene rundt mitt liv, og om en
utfrielse var ikke verdt venturing for?
"Og der, sir,» sa jeg, "er din oppfatning av min blir bevart her på formål å
redde livet ditt, som forhøyet deg en liten stund siden?
For min del, "sa jeg," det synes å være, men én ting galt i alle utsiktene til
det. "" Hva er det? "sier han.
"Hvorfor," sa jeg, "det er, at når du sier det er tre eller fire ærlig stipendiater
blant dem som bør bli spart, hadde de vært alle de ugudelige del av mannskapet jeg
bør ha tenkt Guds forsyn hadde
blinket dem ut for å levere dem i dine hender, for avhengig av det, enhver som
kommer i land er vår egen, og skal dø eller leve som de oppfører seg for oss. "Som jeg snakket
dette med hevet stemme og munter
countenance, fant jeg det i stor grad oppmuntret ham, så vi satt kraftig til vår virksomhet.
Vi hadde det på den første opptreden av båten kommer fra skipet, anses å være av
skiller våre fanger, og vi hadde faktisk sikret dem effektivt.
To av dem, hvorav kapteinen var mindre sikker enn vanlig, sendte jeg med fredag,
og en av de tre leverte menn, til hulen min, hvor de ble fjernkontroll nok, og
ut av fare for å bli hørt eller oppdaget,
eller å finne veien ut av skogen hvis de kunne ha levert selv.
Her forlot dem bundet, men gav dem bestemmelser, og lovet dem, hvis de
fortsatte der stille, for å gi dem deres frihet i en dag eller to, men at hvis de
forsøkt deres flukt de skal drepes uten nåde.
De lovet trofast å bære sin innesperring med tålmodighet, og var veldig
takknemlig for at de hadde så gode bruk som å ha bestemmelser og lys forlot dem, for
Fredag ga dem lys (som vi gjorde
oss selv) for komfort deres, og de visste ikke, men at han sto sentinel løpet
dem ved inngangen.
De andre fangene hadde bedre bruk, to av dem ble holdt pinioned, ja, fordi
kapteinen ikke var i stand til å stole på dem, men de to andre ble tatt inn i min tjeneste,
på kapteinens anbefaling, og på
deres høytidelig engasjerende å leve og dø med oss, så med dem og de tre ærlige
mennene vi var syv menn, godt bevæpnet, og jeg gjorde ingen tvil om at vi skal kunne håndtere
godt nok med de ti som kom,
vurderer at kapteinen hadde sagt det var tre eller fire ærlige menn blant dem
også.
Så snart de kom til stedet der deres andre båten lå, løp de sin båt
inn på stranden og kom alle på land, hauling båten opp etter dem, som jeg var
glad for å se, for jeg var redd de ville
snarere har forlatt båten på et anker et stykke fra land, med noen hender i
henne til å vokte henne, og så vi ikke skal kunne beslaglegge båten.
Å være på land, det første de gjorde, løp de alle sine andre båten, og det
var lett å se at de var under en stor overraskelse å finne henne avkledd, som ovenfor, av
alt som var i henne, og et stort hull i bunnen hennes.
Etter at de hadde tenkte en stund på dette, satte de opp to eller tre store roper,
hallooing med all sin makt, for å prøve om de kunne gjøre sine følgesvenner høre, men
alt var til ingen nytte.
Så kom de alle tett i en ring, og avfyrte en salve av håndvåpen, som
faktisk vi hørte, og ekkoene gjort skogen ringen.
Men det var en, som i hulen, var vi sikre på, kunne ikke høre, og de i vår
holde, selv om de hørte det godt nok, men våget ikke gi svar til dem.
De var så forbauset på overraskelse av dette, at da de fortalte oss etterpå,
de besluttet å gå alle om bord igjen å sende sine, og la dem vite at mennene
ble alle myrdet, og den lange-båt
avverget, følgelig de umiddelbart lanserte sin båt igjen, og fikk alle
dem om bord.
Kapteinen ble fryktelig overrasket, og selv skamme, på dette, trodde de ville
gå om bord igjen og satte seil, som gir sine kamerater over for tapt, og så
han bør likevel miste skipet, som han var
i håp om vi skulle ha kommet, men han ble raskt like mye skremt de andre
måten.
De hadde ikke vært lenge satt av med båten, da vi oppfattet dem alle kommer på
land igjen, men med dette nye tiltaket utføre sine, som det virker de
konsultert sammen på, nemlig. å forlate
tre menn i båten, og resten til å gå på land, og gå opp i landet for å
se for sine medmennesker.
Dette var en stor skuffelse for oss, for nå var vi på et tap hva du skal gjøre, som vår
gripe de syv menn på land ville ikke være noen fordel for oss hvis vi lar båten
rømme, fordi de ville rad bort til
skip, og deretter resten av dem ville være sikker på å veie og sette seil, og så våre
utvinne skipet skulle gå tapt. Men vi hadde ingen rette, men å vente og
se hva problemet ting kan utgjøre.
De syv mennene kom på land, og de tre som var igjen i båten sette henne bort til en
god avstand fra land, og kom til et anker å vente på dem, slik at det var
umulig for oss å komme på dem i båten.
De som kom på land holdt tett sammen, marsjerte mot toppen av
liten bakke under hvilke min bolig lå, og vi kunne se dem tydelig, selv om de
kunne ikke oppfatte oss.
Vi burde ha vært veldig glad om de ville ha kommet nærmere oss, slik at vi kan ha
skjøt på dem, eller at de ville gått lenger borte, så vi kunne komme i utlandet.
Men da de kom til pannen av bakken hvor de kunne se en fin måte inn i
dalene og skogene, som lå mot nord-øst delen, og der øya
legge lavest, ropte de og hallooed till
de var slitne, og ikke bry seg, det synes, å våge langt fra land, og heller ikke langt fra
hverandre, satte de seg sammen under et tre for å vurdere det.
Hadde de tenkt skikket til å ha gått til å sove der, som den andre del av dem hadde gjort,
de hadde gjort jobben for oss, men de var altfor fulle av forståelsen av fare for
våge å gå i dvale, men de kunne
ikke fortelle hva faren var de hadde å frykte.
Kapteinen gjorde en meget bare forslag til meg på dette konsultasjon av dem, nemlig. at
kanskje de ville alle brann en volley igjen, for å forsøke å gjøre sine medmennesker høre,
og at vi bør alle sally på dem bare
på tidspunktet da deres biter alle var utladet, og de ville absolutt avkastning,
og vi bør ha dem uten blodsutgytelse.
Jeg likte dette forslaget, forutsatt at det ble gjort mens vi var nær nok til å komme opp til
dem før de kunne legge sine brikker igjen.
Men denne hendelsen skjedde ikke, og vi lå stille lenge, veldig ubesluttsom hva
kurs for å ta.
Til slutt fortalte jeg dem at det ville være noe gjort, i min mening, til kveld;
og deretter, hvis de ikke tilbake til båten, kanskje vi kan finne en måte å komme
mellom dem og land, og så kunne
bruke noen knep med dem i båten for å få dem på land.
Vi ventet en god stund, men svært utålmodig for å fjerne, og var svært
urolig da, etter lange konsultasjon, så vi dem alle start opp og marsjerer ned
mot havet, det synes de hadde så
fryktelig forståelsen av faren for stedet at de besluttet å gå om bord i
skipet igjen, gi deres følgesvenner over for tapt, og så gå videre med sitt tiltenkte
reise med skipet.
Så snart jeg oppfattet dem gå mot land, tenkte jeg at det skal være slik den virkelig var
at de hadde gitt over sin søken, og skulle tilbake igjen, og kapteinen, som
snart jeg fortalt ham mine tanker, var klar
å synke ved forståelsen av det, men jeg for tiden tenkte på en krigslist for å hente
dem tilbake igjen, og som svarte meg slutt på en tittle.
Jeg bestilte fredag og kapteinens kompis å gå over den lille bekken vestover, mot
stedet hvor villmenn kom på land, da fredag var reddet, og så snart
de kom til en liten stigende runde, på
omtrent en halv mil unna, byr jeg dem Hei ut, så høyt de kunne, og vent
til de fant sjømenn hørte dem, at så snart noen gang de hørte sjømenn
besvare dem, skulle de returnere det igjen;
og da, holde ute av syne, ta en rund, alltid svare når de andre
hallooed, å trekke dem så langt inn i øya og blant skogen som mulig, og
da hjulet om igjen til meg av slike måter som jeg rettet dem.
De var bare å gå inn i båten når fredag og styrmannen hallooed, og de
i dag hørte dem, og svare, løp langs kysten vestover, mot stemmen
de hørte, da de ble stoppet av
bekk, der vannet blir opp, kunne de ikke komme over, og ringte for båten til
komme opp og sette dem over; som, ja, forventet jeg.
Da de hadde satt seg over, observerte jeg at båten blir borte en god
veien inn i bekken, og som det var, i en havn i landet, tok de en av
de tre mennene ut av henne, å gå sammen med
dem, og igjen bare to i båten, hadde festet henne til stubben av et lite tre
på land.
Dette var hva jeg ønsket meg, og straks forlate fredag og kapteinens kompis til
deres virksomhet, tok jeg resten med meg, og krysser bekken ut av syne deres,
vi overrasket over de to mennene før de ble
klar-en av dem som ligger på land, og den andre er i båten.
Fyren på land var mellom søvn og våken, og kommer til å starte opp,
kaptein, som var fremst, løp på ham, og slo ham ned, og så ropte
til ham i båten å gi, eller var han en død mann.
De trengte svært få argumenter for å overtale en eneste mann å gi, da han så fem menn
over ham og hans kamerat slått ned: dessuten, dette var, det synes, en av de
tre som ikke var så hjertelig i mytteri
som resten av mannskapet, og derfor var lett overtalt til ikke bare å gi, men
etterpå å bli veldig oppriktig med oss.
I mellomtiden, fredag og kapteinens kompis så godt forvaltet sin virksomhet med
resten at de trakk dem, ved hallooing og svare på, fra en bakke til et annet,
og fra et tre til et annet, til de ikke
bare hjertelig lei dem, men forlot dem der de var, veldig sikker på at de ikke kunne
komme tilbake til båten før det ble mørkt, og, ja, de var hjertelig lei
seg også etter den tid kom de tilbake til oss.
Vi hadde ingenting nå å gjøre enn å se etter dem i mørket, og å falle på dem, så
som å sørge arbeide med dem.
Det var flere timer etter fredag kom tilbake til meg før de kom tilbake til båten;
og vi kunne høre den fremste av dem, lenge før de kom helt opp, ringer for å
de som står bak å komme sammen, og kunne også
høre dem svar, og klage hvordan lame og sliten de var, og ikke i stand til å komme noen
raskere: som var veldig velkomne nyheter for oss.
Til slutt kom de fram til båten: men det er umulig å uttrykke sin forvirring
da de fant båten raskt på grunn i bekken, ebbet tidevannet ut, og deres
to menn borte.
Vi kunne høre dem ringe til hverandre på en høyst beklagelig måte, fortelle hverandre
de var kommet inn i en forhekset øy, at enten det var innbyggere i det,
og de bør alle bli myrdet, ellers
det var djevler og ånder i det, og de bør alle revet med og
fortært.
De hallooed igjen, og kalte deres to kamerater ved navn veldig mange ganger;
men ingen svar.
Etter en stund kunne vi se dem, ved lite lys var det, kjøre om, vred
hendene som menn i fortvilelse, og noen ganger ville de gå og sette seg ned i
båt for å hvile seg selv: så komme i land
igjen, og gå om igjen, og så det samme om igjen.
Min mann ville gjerne hatt meg gi dem lov til å falle over dem samtidig i
mørkt, men jeg var villig til å ta dem på noen fordel, for slik å spare dem, og
drepe så få av dem som jeg kunne, og
spesielt jeg var uvillig til å fare drapet på noen av våre menn, å kjenne
andre ble svært godt bevæpnet.
Jeg besluttet å vente, å se om de ikke separate, og derfor å sørge for
dem, trakk jeg ambuscade nærmere, og beordret fredag, og kapteinen å krype
på sine hender og føtter, så nær
bakken som de kunne, at de ikke skulle bli oppdaget, og få så nær dem som de
kan muligens før de tilbys til brann.
De hadde ikke vært lenge på at holdning når båtsmann, som var rektor
leder for mytteri, hadde og nå vist seg mest nedslått og mismodig of
alle de andre, kom gående mot dem,
med to av mannskapet, kapteinen var så ivrig på å ha dette prinsippet rogue så
mye i hans makt, at han kunne neppe ha tålmodighet til å la ham komme så nær som å
være sikker på ham, for de bare hørt hans
tunge før: men da de kom nærmere, kapteinen og fredag, starter opp på
føttene, la fly på dem.
Båtsmann ble drept på stedet: neste mann ble skutt i kroppen, og falt
bare av ham, men han døde ikke før en time eller to etter, og den tredje løp for
det.
Ved lyden av ilden straks jeg avansert med hele min hær, som nå var
åtte menn, viz. meg selv, Generalissimo, fredag, min løytnant-general, kaptein
og hans to menn, og de tre krigsfanger som vi hadde betrodd med våpen.
Vi kom over dem, ja, i mørket, slik at de ikke kunne se våre tall, og jeg
gjorde mannen de hadde igjen i båten, som nå var en av oss, å kalle dem ved navn, for å
prøve om jeg kunne bringe dem til en Parley, og
så kanskje kan redusere dem til vilkår, som falt ut akkurat som vi ønsket: for
ja det var lett å tenke, som deres tilstand så var, ville de være svært
villige til å kapitulere.
Så han roper så høyt han kunne til en av dem, "Tom Smith!
Tom Smith! "Tom Smith svarte med en gang," Er det Robinson? "For det
synes han visste stemmen.
Den andre svarte: «Ja, ja, for Guds skyld, Tom Smith, kast nedover armene og
yield, eller dere er alle døde menn dette øyeblikket. "" Hvem skal vi gi til?
Hvor er de? "Sier Smith igjen.
"Her er de," sier han, "her er vår kaptein og femti menn med ham, har vært
jakt du disse to timer; båtsmann er drept; Will Fry er såret, og jeg er
fange, og hvis du ikke gi deg er
alle tapt. "" Vil de gi oss kvartal, da? "sier Tom Smith," og vi vil gi. "
"Jeg skal gå og spørre, hvis du lover å gi", sa Robinson: så han spurte kapteinen, og
kapteinen selv da roper ut: "Du,
Smith, vet du min røst, hvis du legger ned armene umiddelbart og sende inn, du skal
har ditt liv, alle unntatt Will Atkins. "
Etter dette vil Atkins ropte ut: "For Guds skyld, kaptein, gi meg kvartal, hva har jeg
gjort?
De har alle blitt så ille som jeg: "som, forresten, var ikke sant, for det virker denne
Vil Atkins var den første mannen som la tak i kapteinen når de først
mutinied, og brukte ham barbarously i å binde
hendene og gir ham skadelig språk.
Men, fortalte kapteinen at han må legge ned armene på skjønn, og tillit til
guvernøren nåde: som han mente meg, for de alle kalte meg guvernør.
I et ord, de har alle lagt ned våpnene og ba sine liv, og jeg sendte mannen
som hadde parleyed med dem, og to mer, som bandt dem alle, og deretter min store hær
av femti menn, som med disse tre, ble
i alle unntatt åtte, kom opp og tok på dem, og på båten, bare at jeg beholdt
meg og en mer ut av syne på grunn av staten.
Vår neste arbeidet var å reparere båten, og tenk på beslaglegge skipet; og som for
kaptein, nå måtte han fritid til Parley med dem, expostulated han med dem på
nidingskap av deres praksis med ham, og
på ytterligere ondskap av design deres, og hvor sikkert det må bringe
dem til elendighet og nød til slutt, og kanskje til galgen.
De har alle virket svært angrende, og ba hardt for sine liv.
Som for det, fortalte han dem at de ikke var hans fanger, men sjefen er av
øy, at de trodde de hadde satt ham på land i et goldt, ubebodd øy;
men det hadde behaget Gud så å lede dem
at det var bebodd, og at guvernøren var en engelskmann, at han kunne
henge dem alle der, hvis han fornøyd, men som han hadde gitt dem alt kvartal, skal han
han ville sende dem til England, som skal behandles
med det som rettferdighet kreves, unntatt Atkins, som han ble befalt av
Sysselmannen anbefaler å forberede seg på døden, for at han ville bli hengt i morgen.
Selv om dette var alt, men en fiksjon av sin egen, men det hadde ønsket effekt; Atkins
falt på kne for å be kapteinen å gå i forbønn med guvernøren for hans liv;
og alle de andre ba ham, for Guds
skyld, at de ikke skulle bli sendt til England.
Det nå slo meg at den tiden av vår utfrielse var kommet, og at det ville være
en svært enkel ting å bringe disse stipendiatene i å være hjertelig i å få besittelse av
skip, så jeg pensjonert i mørket fra dem,
at de ikke kunne se hva slags guvernør de hadde, og ringte kapteinen
til meg, når jeg ringte, i god avstand, var en av mennene dømt til å snakke igjen,
og si til kapteinen, "Captain, den
kommandant oppfordrer til deg, "og i dag kapteinen svarte:" Si Hans Eksellense jeg
bare komme. "Denne mer perfekt overrasket dem, og de alle mente at
Fartøysjefen var like ved, med hans femti menn.
Når kapteinen kommer til meg, fortalte jeg ham mitt prosjekt for gripe skipet, som han
likte utrolig godt, og besluttet å sette den i utførelsen neste morgen.
Men, for å gjennomføre den med mer kunst, og å være sikre på suksess, sa jeg til ham at vi
må dele fangene, og at han skulle gå og ta Atkins, og to mer av
den verste av dem, og sende dem pinioned til hulen hvor de andre lå.
Dette var forpliktet til fredag, og de to mennene som kom på land med kapteinen.
De formidlet dem til grotten som et fengsel: og det var faktisk et dystert sted,
spesielt til menn i deres tilstand.
De andre jeg bestilte til huset mitt, som jeg kalte det, som jeg har gitt full
beskrivelse: og som det var inngjerdet, og de pinioned, stedet var sikker nok,
vurderer de var på sin oppførsel.
Til disse i morgen sendte jeg kapteinen, som var å inngå en Parley med dem;
i et ord, å prøve dem, og fortelle meg om han trodde de kunne stole på eller ikke
gå om bord og overraske skipet.
Han snakket med dem om skaden gjort ham, av den tilstand de ble brakt til, og
at selv guvernøren hadde gitt dem kvartal for sine liv som til i dag
handling, men at hvis de ble sendt til
England ville de alle bli hengt i lenker, men at hvis de ville være med på så bare en
forsøk på å gjenopprette skipet, ville han ha guvernørens engasjement for sine
benådning.
Enhver kan man gjette hvor lett et slikt forslag ville bli akseptert av menn i sine
tilstand, de falt ned på sine knær til kapteinen, og lovet, med den dypeste
skjellsord, at de ville være trofast
ham til siste dråpe, og at de skulle skylder sine liv til ham, og ville gå
med ham over hele verden, at de ville eier ham som en far for dem så lenge
som de levde.
"Vel," sier kapteinen: "Jeg må gå og fortelle guvernøren hva du sier, og se
hva jeg kan gjøre for å bringe ham til å samtykke til det. "Så førte han meg en redegjørelse for
temperament han fant dem i, og at han sannelig trodde de ville være trofast.
Men at vi kan være veldig sikker, fortalte jeg ham at han skulle gå tilbake igjen og velge
ut fem dem, og fortelle dem, så de kunne se at han ikke ønsket menn, at han
ville ta ut de fem til å være hans
assistenter, og at guvernøren ville holde de to andre, og de tre som ble
sendte fanger til slottet (min hule), som gisler for kvaliteten til disse fem;
og at hvis de beviste utro i
utførelse, skal de fem gislene bli hengt i lenker levende på stranda.
Dette så alvorlig, og overbevist dem om at guvernøren var alvor, men de
hadde ingen måte forlatt dem, men å akseptere det, og det var nå virksomheten av fangene,
like mye som av kapteinen, å overtale de andre fem til å gjøre sin plikt.
Vår styrke var nå derfor bestilt for ekspedisjonen: først, kapteinen, hans kamerat,
og passasjer, andre, de to fangene i den første gjengen, til hvem, har sitt
karakter fra kapteinen, hadde jeg gitt
deres frihet, og betrodde dem med våpen, for det tredje, de to andre som jeg hadde holdt til
nå i Bower mitt, pinioned, men på kapteinens motion hadde nå sluppet, for det fjerde,
disse fem utgitt på siste, slik at det
var tolv i alt, foruten fem holdt vi fanger i hulen for gislene.
Jeg spurte kapteinen om han var villig til å våge med disse hendene om bord på skipet;
men som for meg og min mann fredag gjorde jeg ikke tror det var riktig for oss å røre, ha
sju menn igjen; og det var
sysselsetting nok for oss å holde dem i stykker, og forsyne dem med kost.
Som de fem i hulen, besluttet jeg å holde dem fast, men fredag gikk to ganger
dag til dem, til å forsyne dem med nødvendigheter, og jeg gjorde de to andre bære
bestemmelser til en viss avstand, hvor fredag var å ta dem.
Da jeg viste meg til de to gislene, var det med kapteinen, fortalte hvem dem jeg
var den personen guvernøren hadde ordre om å lete etter dem, og at det var
guvernørens glede de ikke skulle røre
overalt, men ved min retning, at hvis de gjorde det, ville de bli hentet inn i slottet,
og legges i jern: slik at vi aldri fikk dem til å se meg som guvernør, nå jeg
dukket opp som en annen person, og snakket om
guvernøren, garnisonen, slottet, og lignende, ved alle anledninger.
Kapteinen hadde nå ingen problemer før ham, men å gi sine to båter, stopp
brudd på en, og man dem.
Han gjorde sin passasjer kaptein på en, med fire av mennene, og seg selv, hans kompis, og
fem, gikk i den andre, og de contrived deres virksomhet meget godt, for
de kom opp til skipet rundt midnatt.
Så snart de kom innenfor av skipsanløp, gjorde han Robinson hagl dem, og fortelle
dem de hadde tatt av mennene og båten, men at det var lenge før
de hadde funnet dem, og lignende, holder
dem i en prat før de kom til skipets side, når kapteinen og styrmannen
inn først med armene, umiddelbart slått ned den andre kompis og snekker
med butt-enden av sine musketter, som
svært trofast avgitt av sine menn, de sikret alle de andre som var på
hoved-og kvartalet dekk, og begynte å feste lukene, for å holde dem nede som var
under, når den andre båten og deres menn,
inn på forechains, sikret bakk av skipet, og kullboks
som gikk ned i kokk-rommet, noe som gjør tre menn de fant der fanger.
Når dette var gjort, og alle trygt på dekk, beordret kapteinen styrmannen, med tre
menn å bryte inn i runde-huset, der den nye opprører kaptein lå, som har
tatt alarm, hadde stått opp, og med to
menn og en gutt hadde fått skytevåpen i hendene, og når styrmannen, med en kråke,
splitt åpne døren, den nye kaptein og hans menn avfyrte frimodig blant dem, og
skadde styrmannen med en muskett ball, noe som
brakk armen, og såret to av mennene, men de drepte ingen.
Styrmannen, ringer etter hjelp, løp, men i den runde huset, såret som
han var, og med sin pistol, skjøt nye kaptein gjennom hodet, kulen
inn i munnen hans, og kom ut igjen
bak en av ørene, slik at han aldri sa et ord mer: hvorpå resten
ga, og skipet ble tatt effektivt, uten noen flere liv tapt.
Så snart skipet var dermed sikret, beordret kapteinen syv våpen for å bli sparket,
som var signalet er avtalt med meg for å gi meg beskjed om hans suksess, som du
kan være sikker, ble jeg veldig glad for å høre,
ha sat og såg på kysten for det till nær to i morgen.
Fordi de så hørte signalet tydelig, la jeg meg ned, og det har vært en dag med
stor tretthet for meg, sov jeg veldig god, til jeg ble overrasket med lyden av en
pistol, og i dag starter opp, hørte jeg en mann kaller meg ved navnet "guvernør!
! Guvernør "og i dag visste jeg kapteinens stemme, når, klatring opp til
toppen av bakken, der stod han, og peker til skipet, omfavnet han meg i sin
armer, «Min kjære venn og redningsmann," sier
han, "det er ditt skip, for hun er bare din, og så er vi, og alt som hører
til henne. "Jeg kastet mine øyne til skipet, og der hun red, innenfor litt mer enn
en halv mil av land, for de hadde
veide hun anker så snart de var herrer over henne, og været blir
rettferdig, hadde brakt henne til et anker rett mot munningen av den lille bekken, og
tidevannet er opp, hadde kapteinen brakt
the skute i nærheten av stedet hvor jeg først hadde landet min flåter, og så landet bare
på døren min.
Jeg var først klar til å synke ned med overraskelse, for jeg så min utfrielse, ja,
synlig satt i mine hender, alle ting enkelt, og et stort skip bare klar til å bære meg
bort dit jeg fornøyd med å gå.
Først, for noen tid, var jeg ikke i stand til å svare ham et ord, men som han hadde tatt meg
i armene holdt jeg fast ved ham, eller jeg skulle ha falt til bakken.
Han oppfattet overraskelse, og straks trakk en flaske opp av lommen og ga
meg en dram of hjertelig, som han hadde brakt med hensikt for meg.
Etter at jeg hadde drukket det, satte jeg meg ned på bakken, og selv om det brakte meg til meg selv,
men det var en god stund før jeg kunne si et ord til ham.
Hele denne tiden den stakkars mannen var i like stor ekstase som jeg, bare ikke under noen
overraskelse som jeg var, og han sa tusen snill og øm ting til meg, til å komponere
og bringe meg til meg selv, men slik var
flom av glede i brystet mitt, at det setter alle mine ånder til forvirring: til sist brøt det
ut i tårer, og om en liten stund etter at jeg gjenopprettet min tale, jeg tok min tur,
og omfavnet ham som befrier min, og vi jublet sammen.
Jeg fortalte ham at jeg så på ham som en mann sendt av Gud til å levere meg, og at hele
transaksjon syntes å være en kjede av undere, at slike ting som disse var
vitnesbyrd vi hadde et hemmelig hånd
Providence styrer verden, og et bevis på at øyet av en uendelig strøm
kunne søke i den fjerneste krok av verden, og sende hjelp til miserable
når han fornøyd.
Jeg glemte ikke å løfte opp mitt hjerte i takknemlighet til Himmelen, og hva hjertet
kunne la være å velsigne Ham, som ikke hadde bare på en mirakuløs måte for meg
i en slik villmark, og i et slikt
øde tilstand, men fra hvem hvert befrielse må alltid være anerkjent som
fortsette.
Da vi hadde snakket en stund, fortalte kapteinen at han hadde brakt meg noen litt
forfriskninger, slik som skipet gis, og som stakkarene som hadde vært så lenge
sin mestere hadde ikke plyndret ham.
Etter dette, ropte han høyt til båten, og ba hans menn bringe ting i land som
var for guvernøren, og, ja, det var en til stede som om jeg hadde vært en som ikke var
å bli revet med dem, men som om jeg
hadde vært å dvele ved øya fortsatt.
Først hadde han brakte meg en kasse med flasker fulle av gode hjertelig farvann, seks store
flasker Madeira vin (flaskene avholdt to liter hver), to pounds gode
god tobakk, tolv gode stykker av
skipets biff, og seks biter av svinekjøtt, med en pose med erter, og om hundre-vekt
kjeks, han også brakt meg en boks med sukker, en boks med mel, en pose full av sitroner, og
to flasker lime-juice, og overflod av andre ting.
Men foruten disse, og hva som var tusen ganger mer nyttig for meg, brakte han meg seks
nye rene skjorter, seks veldig gode neckcloths, to par hansker, ett par sko, en
lue, og ett par strømper, med en svært
god farge av klær av sine egne, som hadde blitt slitt, men veldig lite: i et ord, han
kledde meg fra topp til tå.
Det var en veldig snill og behagelig til stede, som noen kan forestille seg, til ett i min
omstendigheter, men aldri var noe i verden av den slags så ubehagelig,
klosset, og urolig som det var for meg å bruke slike klær på først.
Etter disse seremoniene var tidligere, og etter at alle hans gode ting ble brakt inn i mitt
lille leiligheten, begynte vi å konsultere hva som skulle gjøres med fangene vi hadde;
for det var verdt å vurdere om vi
kan våge å ta dem med oss eller ikke, spesielt to av dem, som han visste å være
uforbederlige og ildfaste til siste grad, og kapteinen sa at han visste de
ble slike svindlere at det ikke var imøtekommende
dem, og hvis han gjorde bære dem bort, må det være i jern, som forbrytere, for å bli
levert over til rettferdighet ved den første engelske kolonien han kunne komme til, og jeg
fant at kapteinen selv var veldig engstelig om det.
Etter dette fortalte jeg ham at hvis han ønsket det, ville jeg forplikter seg til å bringe de to mennene
Han snakket om å gjøre det til sitt eget ønske at han skulle forlate dem på øya.
"Jeg skal være veldig glad av det," sier kapteinen, "med hele mitt hjerte." "Vel," sier
Jeg: "Jeg vil sende bud på dem opp og snakke med dem for deg." Så jeg forårsaket fredag og
to gisler, for de nå var utladet,
deres kamerater hadde utført sitt løfte, og jeg sier, lot jeg dem til å gå til
hule, og få opp de fem mennene, pinioned som de var, til huset, og holde dem
der til jeg kom.
Etter en tid, kom jeg dit kledd i min nye vane, og nå ble jeg kalt guvernør
igjen.
Being alle møtt, og kapteinen med meg, lot jeg mennene å bli brakt før meg, og
Jeg fortalte dem at jeg hadde fått en full redegjørelse for sin onde oppførsel til kapteinen,
og hvordan de hadde rømt med skipet,
og var klar til å begå ytterligere ran, men at Forsynet hadde fanget
dem i sine egne veier, og at de var falt ned i gropen der de hadde gravd for
andre.
Jeg la dem vite at ved min retning skipet hadde blitt beslaglagt, at hun lå nå i
veien, og de kan se av-og-med at deres nye kaptein hadde fått belønning
of nidingskap hans, og at de ville se
ham hengende ved verftet-arm, som så dem, ønsket jeg å vite hva de hadde å si
hvorfor jeg ikke bør utføre dem som pirater tatt i det faktum, som ved provisjon min de
kunne ikke tvil om, men jeg hadde myndighet til å gjøre.
En av dem svarte på vegne av resten, at de ikke hadde noe å si, men
dette, at når de ble tatt kapteinen lovet dem sitt liv, og de ydmykt
bønnfalt min nåde.
Men jeg fortalte dem at jeg visste ikke hva nåde å vise dem, for så for meg selv, hadde jeg
besluttet å avslutte øya med alle mine menn, og hadde tatt passasje med kapteinen
å dra til England, og som for kapteinen,
han kunne ikke ta dem til England annet enn det som fanger i strykejern, må prøves for
mytteri og kjører bort med skipet; konsekvensen av dem, må de nødvendigvis vite,
ville være den galgen, så kunne jeg ikke
fortelle hva som var best for dem, med mindre de hadde lyst til å ta sin skjebne i
øya.
Hvis de ønsket det, som jeg hadde frihet til å forlate øya, hadde jeg litt lyst til å
gi dem deres liv, hvis de trodde de kunne flytte på land.
De virket veldig takknemlig for det, og sa de ville mye heller våge å bo
det enn å bli båret til England for å bli hengt.
Så jeg forlot det på dette problemet.
Imidlertid virket kapteinen å gjøre noen problemer av det, som om han våget ikke forlate
dem der.
Etter dette syntes jeg litt sint med kapteinen, og fortalte ham at de var mine
fanger, ikke hans, og at siden jeg hadde tilbudt dem så mye favør, ville jeg være like
god som mitt ord, og at hvis han ikke
tror passer å samtykke til det jeg ville sette dem i frihet, slik jeg fant dem, og hvis han gjorde
ikke liker det kan han ta dem igjen hvis han kunne fange dem.
Etter dette virket de veldig takknemlig, og jeg deretter sette dem i frihet, og ba
dem trekke inn i skogen, til stedet hvor de kom, og jeg ville forlate dem
noen skytevåpen, noe ammunisjon, og noen
retninger hvordan de bør leve veldig bra hvis de trodde passe.
Ved denne forberedt jeg å gå om bord på skipet, men fortalte kapteinen jeg ville bo
den natten for å forberede min ting, og ønsket ham til å gå om bord i mellomtiden,
og beholde alle midt i skipet, og send
båten på land neste dag for meg, bestilling av ham, i alle fall kunne gi nye
kaptein, som ble drept, for å bli hengt ved verftet-arm, at disse mennene kunne se ham.
Da kapteinen ble borte jeg sendte for menn opp til meg å leiligheten min, og gikk
alvor inn i diskurs med dem på deres forhold.
Jeg fortalte dem at jeg trodde de hadde gjort et riktig valg, at hvis kapteinen hadde båret
dem bort ville de sikkert bli hengt.
Jeg viste dem den nye kaptein hengende ved verftet-arm av skipet, og fortalte dem
hadde de intet mindre å forvente.
Da de hadde alt erklært sin vilje til å bli, jeg da fortalte dem at jeg
ville la dem inn i historien om min bor der, og legg dem i veien for å gjøre
det lett for dem.
Derfor ga jeg dem hele historien til stedet, og av mitt kommer til det;
viste dem min festningsverk, slik jeg gjorde mitt brød, plantet jeg mais, gravet min
druer, og i et ord, var alt som er nødvendig for å gjøre dem enkelt.
Jeg fortalte dem historien også av de sytten spanjolene som var å forvente, for
som jeg forlot et brev, og gjort dem lover å behandle dem i felles med seg selv.
Her kan det bemerkes at kapteinen, som hadde blekk om bord, var sterkt overrasket
at jeg aldri truffet en måte å lage blekk av trekull og vann, eller av noe
annet, som jeg hadde gjort ting mye vanskeligere.
Jeg forlot dem min skytevåpen-viz. fem musketter, tre fuglekongens-stykker, og tre sverd.
Jeg hadde over en tønne og en halv av pulver igjen, for etter det første året eller to jeg
brukt, men lite, og bortkastet ingen.
Jeg ga dem en beskrivelse av måten jeg klarte geitene, og informasjon til melk
og fete dem, og å gjøre både smør og ost.
I et ord, ga jeg dem hver del av min egen historie, og fortalte dem at jeg burde råde med
kapteinen å forlate dem to tønner krutt mer, og noen hage-frø,
som jeg fortalte dem at jeg ville ha vært veldig glad for.
Også ga jeg dem posen med erter som kapteinen hadde brakt meg å spise, og ba
dem være sikker på å så og øke dem.