Tip:
Highlight text to annotate it
X
I Guds navn, den Barmhjertige, den Nåderike.
Vi ber om at du støtter vår Da’wah ved å kjøpe denne dvd-en fremfor å kopiere den.
Hvis du ikke har råd til å kjøpe den, har du tillatelse til å kopiere den og dele den ut.
da vårt eneste mål er å spre budskapet om Islam.
Høgskolen i Oslo, Norge, 7. mars 2009.
Et offentlig foredrag av Abdur-Raheem Green.
Hvordan jeg kom til Islam
Jeg søker tilfukt hos Allah fra Satan, den forbannede.
I Guds navn, den Barmhjertige, den Nåderike.
Suksessfulle er sannelig de tronede.
De som er ydmyke i deres bønner.
Som vender seg bort fra forfengelig prat.
Som regelmessig betaler det rituelle bidrag (Zakat).
Og som holder deres kjønnsliv i tømme.
Unntatt når det gjelder hustruer, eller de deres høyre hender besitter, for så kan de ikke lastes.
Men de som begjærer noe utover dette, er overtredere.
Og de som vokter oppmerksomt på det betrodde og deres pakter,
Og som overholder sine bønner.
Disse er arvingene.
Som skal arve paradiset. Der skal de være for evig.
Og Vi har visselig skapt mennesket av et ekstrakt av leire.
Deretter la Vi ham som en sæddråpe i sikker forvaring.
Senere omskapte Vi dråpen til en alaqah (igle, suspendert ting og blodklump).
Så omskapte Vi alaqah til en mudghah (tygd substans).
Så av den tygde substansen formet Vi bein (skjelett).
Så kledde Vi beinene (skjelettet) med kjøtt.
Så frembrakte Vi ham som en ny skapning. Velsignelsesrik er Gud, den beste av skapere!
Så, etter dette, skal dere visselig dø.
Så vil dere bli gjenoppvekket på oppstandelsens dag.
Innalhamdalillah, Nahmaduhu Wanastainuhu Wanastaghfiruh.
Wa N’audhubillahi Minn Shuroori Anfusina. Wa Minn Say-ati ’Amaalina.
Ma-Yahdihillaho Fala Mudillallah. Wa Ma Yodlill Fala-Hadiyala.
Wa-ashado An-La ilaha il Allah. Wa-ashado Anna Muhammedan Abduhu Wa-Rusooloh.
Vi begynner med å lovprise Allah.
Vi lovpriser Ham, søker Hans hjelp og ber om Hans tilgivelse.
Vi søker tilflukt hos Allah fra det onde i oss selv.
Og de onde konsekvensene av våre onde dårlige handlinger.
Enhver som Gud veileder kan ingen villede.
Og enhver som Allah lar havne på villspor, kan ingen veilede.
Jeg bevitner at Allah alene er verdig tilbedelse.
Og at Muhammed, Sall-Allaho Aleyhi Wassalam, er Hans tjener og budbringer.
Mitt første foredrag i dag handler om hvordan jeg kom til Islam.
La meg først fortelle dere litt om meg selv.
Min mor døpte meg Anthony Watswaff Gavin Green.
Watswaff et rart navn, hvert fall i England fordi det er et polsk navn.
Min mor er polsk, og når hun var to eller tre år gammel.
Brøt andre verdenskrig ut så hun måtte forlate Polen.
Fra Polen emigrerte hun til Iran, og videre til Kenya.
Faren min var koloniadministrator.
Det er ikke lenge siden at Storbritannia hadde et av de største imperiene verden noen gang har sett.
Som de sa: «Sola går aldri ned på det britiske imperiet».
Og se på det britiske imperiet nå.
Hong Kong ble gitt opp i 1990-årene, 1999 eller 1998.
Og alt vi har nå er noen få øyer i Atlanterhavet hvor det er flere sauer enn mennesker.
Vi kjempet hardt for Falklandsøyene. Noen sauer, det er alt.
Det er faktisk et av tegnene fra Gud.
I Koranen sier Allah: «Reis rundt jorden å se enden til de folkene som avviste troen.
Se enden til de som til og med hadde større makt enn dere.
De var flere, mektigere og byggverkene deres var mer praktfulle.
Men reis rundt på jorden å se ruinene av disse sivilisasjonene, se hva det har blitt av dem».
Dette er virkeligheten, sivilisasjoner kommer og går, men noen sannheter forblir for alltid.
Faren min var en koloniadministrator i Tanzania i Øst-Afrika, det var der jeg ble født i 1964.
Jeg husker ingenting derfra, men jeg ble født i Dar-us-Salam.
Da jeg var veldig liten, to år gammel, flyttet vi til England fordi Tanzania fikk sin uavhengighet.
Faren min startet å jobbe for Barclays Bank International og pleide å reise rundt i verden.
Da jeg var ti år gammel flyttet vi til Kairo da min far ble sendt dit for å opprette Barclays Bank der.
Det er litt om min bakgrunn.
Når jeg sier jeg kommer fra øvre middelklasse så er det denne type ting.
Da jeg var ti år gammel ble jeg sendt til internat. Internat er et sted noen liker og andre ikke.
Jeg likte aldri internatet.
Men jeg gikk der likevel fra jeg var ti år gammel og tilbrakte det meste av livet mitt der.
I ti år frem til jeg ble 19, bortsett fra feriene som vi pleide å tilbringe i Egypt.
Faren min var lenge i Egypt, lengre enn de fleste som oppholder seg i utlandet som utvandrere.
Vi bodde i Egypt i ti år.
Egypt var mitt hjem.
Skolen jeg gikk på het Ampleforth College.
Som er et svært berømt klosterinternat drevet av Benediktermunker.
Min mor som er polsk og katolikk, oppdro meg og broren min til å bli katolikker.
Selv om min far egentlig var, og fortsatt er agnostiker.
Som en agnostiker sier han at han ikke vet om det finnes noen gud eller ikke.
Han fornekter ikke at det er noen gud.
Han er bare usikker på om det er noen gud eller religion og den slags.
Det var litt om min far og mor og mitt tidligere liv.
Før jeg ble sendt til skolen levde vi ikke i et religiøst hjem.
Moren min lærte meg egentlig ikke så mye om katolisismen.
Egentlig lærte jeg aldri noe særlig om religion.
Den eneste personen som pleide å ta meg og broren min med til kirken var tanten min.
Vi kjente henne som tante Zosha.
Og det var hun som pleide å ta oss med til kirken for moren min gadd ikke.
Jeg husker den første informasjonen jeg noensinne fikk om religion.
Det var da min mor tenkte det var på tide å lære meg noe.
For å forberede meg til oppholdet på klosterinternatet.
Hun bestemte seg for å lære meg en av de romersk-katolske bønnene «Hyll Maria».
Det er to hovedbønner.
Den ene finner man i Evangeliene som heter «Fader Vår», og den andre er «Hyll Maria».
Hun lærte meg «Hyll Maria» og så langt jeg husker går den slik:
«Hyll Maria, Guds mor. Velsignet er Dem blant kvinner, og velsignet er frukten av Deres skjød, Jesus».
Da hun kom til: «Hyll Maria, Guds mor», husker jeg som åtteåring at jeg tenkte for meg selv:
«Moren til Gud? Hva betyr det? Har Gud en mamma?».
Jeg tenkte: «Har Gud en mor?». Jeg tenkte Gud skulle være evig, uten begynnelse og slutt.
Og så har Gud en mor? Jeg fattet det ikke.
Men når moren deres forteller dere noe i den alderen, tror du på det.
Du setter ikke spørsmålstegn ved det mor forteller deg, du bare aksepterer det.
Jeg tenkte inni meg at: «Hvis Maria er moren til Gud så må hun være en større gud enn Gud.
For å kunne føde Gud, må hun være en større gud enn Gud».
Det var faktisk det første spørsmålet som oppstod, og som fortsatt er gyldig i dag.
Det var ikke slutten på spørsmålene mine. Folk spør meg ofte:
«Hvis du ikke hadde hatet skolen din så mye, tror du at du ville blitt muslim?».
Jeg vet ikke om det å hate skolen har noe å gjøre med at jeg ble muslim.
Men det hadde riktig nok mye å gjøre med at jeg stilte spørsmål ved de paradigmene.
og tingene jeg ble lært på den skolen.
Jeg må innrømme at jeg aldri likte skolen.
Og jeg har aldri forstått hvorfor jeg ble sendt til dette klosteret på enden av Yorkshire, midt i ingensteds.
Og her måtte jeg tilbringe mesteparten av livet mitt. Jeg klarte aldri helt å forstå det.
Og det gjorde at jeg satte spørsmålstegn ved mye, blant annet det vi kaller religion.
Hvis du hørte på foredraget mitt i går, husker du hvordan jeg utfordret konseptet på hva religion er.
I virkeligheten er en persons religion, eller Deen, levemåten.
Mer enn det vi vanligvis betrakter som religion i den smale betydningen.
Hva var min religion? Jeg var tydeligvis kristen katolikk.
Det var ting jeg fortsatte å sette flere spørsmålstegn ved.
Spørsmålet om treenigheten var stadig forvirrende.
Og jeg prøvde alltid å finne ut måter å gjøre den fornuftig på.
Selvfølgelig er det en hel del med eksempler. Treenigheten er for eksempel som vann.
Vann er is, vann er damp og vann er vann. Alt er vann, men i forskjellige former.
Slik forklarer de treenigheten.
Eller som et menneske: du har en hjerne, kropp og en sjel.
Eller som egget: skallet, eggeplommen og eggehviten.
Jeg husker moren min hadde en lysestake med tre stearinlys.
Og jeg tenkte at den kanskje var som treenigheten: tre stearinlys i en lysestake.
Jeg prøvde alltid å finne logikken bak treenigheten på forskjellige måter.
Men man innser til slutt at ingen av eksemplene faktisk kan anvendes.
Det er interessant hvis du studerer Kristendommens teologi.
Da vil du finne ut at alle slike typer eksempler er kjettersk tro.
Det er kjettersk tro fordi ingen av dem representerer treenigheten nøyaktig i det hele tatt.
Dette fordi Gud per definisjon er et vesen som inneholder alle Guds egenskaper.
Du kan ikke gi noen av Guds egenskaper til én ting.
Og andre av Guds egenskaper til noe annet, og andre til noe annet igjen.
For det vi kaller «Gud» inneholder alle Guds egenskaper.
Du kan ikke ha Gud den uendelige, den evig, Skaperen, og dette er én Gud,
Også har du Gud den elskende, den barmhjertig og tilgivende, som en annen del av Gud.
Gud må inneholde alle egenskapene, og det er derfor eksempelet med vann ikke fungerer.
Fordi damp er varmt og går oppover, det har dermed andre egenskaper enn isen, som er kald.
Vanlig vann har andre egenskaper.
Gud, derimot, inneholder alle egenskapene samtidig.
Derfor må enhver ting vi beskriver som Gud, ha alle av Guds egenskaper og ikke bare noen av dem.
Du kan se på eksemplene om egget, mennesket, lysestaken eller noe annet.
Men du vil innse at ingen av dem kan i virkeligheten anvendes.
Dette er ting som folk bruker for å gi mening til noe som egentlig ikke gir mening.
De mest kunnskapsrike blant munkene ville sagt.
«Hør her! Dette er et mysterium som du bare må tro på, det har ingen logisk forklaring».
Jeg tror de fleste av oss ikke bare kan akseptere dette.
I en tid hvor vi læres opp til å sette spørsmål ved ting.
«Bare tro på det» funket i hvert fall ikke for meg.
Det er andre spesifikke ting for den katolske kirken.
Jeg kunne aldri forstå hvorfor jeg måtte tilstå mine synder for en prest.
De fleste av oss på skolen klarte heller ikke å forstå det.
Fordi vi bodde sammen med munkene hver dag og innså at de var slik som oss.
Mennesker som gjorde feil.
Vi innså også at de mange av dem hadde store problemer.
Og at flere av dem ble munker for å rømme fra verden fordi de ikke ville ha noe å gjøre ting.
Vi fant ut at munkene ikke var «hellige folk», noe moren min aldri klarte å forstå.
Da jeg pleide å klage på husmesteren, sa hun:
«Jeg tror deg ikke, han er jo prest. Prester gjør ikke sånt!».
Sik er faktisk holdningen.
Holdningen til den gjennomsnittlige katolikk er slik.
At presten kan ikke gjøre sånt fordi han nesten er en hellig person.
Hvorfor skulle han ikke være det? Hva er det presten gjør?
Denne presten finner frem et vanlig stykke brød og vin og utfører ritualet som kalles «messe».
Mot slutten av ritualet har brødstykket blitt forvandlet til Jesu legeme, og vinen til Jesu blod.
Det er forresten ikke ment som en symbolsk handling. Når du spiser brødet og drikker blodet,
må du som en katolikk, man måtte i mine dager i hvert fall,
tro at du bokstavelig talt spiser Jesu legeme og drikker hans blod. Ikke symbolsk, men bokstavelig.
Til og med en tidligere prest innrømmet at det mentalt er forstyrrende.
Jesus er jo Gud, så du spiser og drikker Gud.
Psykologisk tror presten at han konsumerer Gud og at han derfor har makten gjennom ritualene.
Det er ritualet han utfører som forårsaker at denne forvandlingen tar sted.
Vi stilte ofte ubehagelige spørsmål, som: «Vi spiser kjøttet til Jesus og drikker hans blod.
men når det kommer ut som bæsj og tiss, bæsjer og tisser vi Jesus?».
Denne type spørsmål pleide vi å stille, vi holdt ikke akkurat noe tilbake.
De pleide å svare: «Du kan ikke stille slike spørsmål», «Du skal ikke tenke sånn om slike ting».
Så til tilståelsen, som virkelig forstyrret meg.
Mest fordi de fleste av oss på skolen gjorde mye forbudte ting,
Og ideen om at jeg måtte tilstå dette til en av munkene som drev skolen.
Du gjorde alle disse tingene, og så måtte du gå og fortelle dem hva du gjorde.
Man tenkte: «Du kan ikke mene dette?! Jeg skal ikke fortelle deg alt jeg holder på med!».
Så vi pleide heller å finne opp ting som: «Jeg løy tre ganger denne uken, jeg var frekk mot den og den.
Jeg var sjalu fordi denne karen hadde bedre stereoanlegg enn meg. Tilgi meg fader, for jeg har syndet».
Han svarte: «Min sønn».
«Si 'Hyll Maria' tre ganger og 'Fader Vår' fem ganger, og tenk dypt over de dårlige handlingene».
Jeg tenkte «Å jada!».
Den andre tingen jeg ikke forstod var: «Tilgi meg fader, for jeg har syndet».
Jeg forstod bare ikke hvorfor jeg måtte si dette til presten. Det var noe jeg virkelig ikke forstod.
Hvorfor må jeg fortelle?
Jeg dro til abbeden, den øverste lederen for munkeklosteret, som vi pleide å kalle Topphunden.
Jeg sa til ham.
«Hør. Hvorfor må jeg komme og tilstå mine synder for deg? Hva er så bra med deg?
Hvorfor kan jeg ikke bare spørre Gud? «Å Gud, jeg har vært veldig dårlig, vær så snill å tilgi meg».
Han sa: «Jo, du kan spørre Gud hvis du vil, men hvis du bare spør Gud».
«Kan du ikke være sikker på at Han tilgir deg».
Jeg sa ingenting, men inni meg tenkte jeg: «Jeg kan ikke være sikker på Gud tilgir meg».
«Men jeg kan være sikker på at han kommer til å høre på deg?!».
Så sa jeg: «Nei, for det er ingen forskjeller mellom oss som gjør deg mer hellig enn meg!».
I mellomtiden er det noe annet som foregår.
Jeg opplevde også andre ting om religion, noe dramatisk annerledes.
Munker gir løfter om fattigdom og kyskhet
Fattigdom fordi de ikke eier noe. All eiendom de har, alle gaver de har fått, tilhører faktisk klosteret.
De gir også løfter om kyskhet som vil si at de aldri gifter seg.
Men til tross for løftene om fattigdom og kyskhet, lever de svært komfortable liv.
Kirken er omringet av et sett med rettigheter og ritualer.
Hvis du noen gang har deltatt på en messe, vet du at det innebærer synging, hylling og røkelse.
Jeg pleide å være altergutten. Da overleverer du brødet og vinen og dekker på.
Du har et tørkle og du må dekke til dette.
Flytte på dette på en bestemt måte og vri koppen så og så mange grader.
Jeg husker jeg forklarte dette til en muslimsk venn av meg. Vi var faktisk ute i skogen på nattetid.
Han sa: «Jeg synes at vi bør gå tilbake til bilen nå for jeg er redd!».
«Det høres ut som et kannibalistisk voodoo-rituale!».
Det morsomme var at når han sa dette, tenkte jeg:
«Det gjør virkelig det! Det har jeg aldri tenkt på før!».
Så dro jeg til Egypt som er et muslimsk land.
I hjemmet vårt der hadde vi en veldig fin livsstil.
Vi hadde sjåfør som kjørte oss rundt, hushjelp som ordnet huset og en kokk som lagde maten.
Jeg vil fokusere på kokken, Ibraheem, som er et av de vakreste menneskene jeg har møtt.
Han pleide å be fem ganger om dagen. Noe som umiddelbart imponerte meg ved Ibraheem var bønnen.
Der var jeg og gikk på den katolske klosterskolen og holdt på med alle disse tingene.
Så kommer jeg hjem også ser vi Ibraheem.
Det var tid for bønn og han brettet ut bønnematten på kjøkkenet og bare begynte å be.
Iblant ville vi inn på kjøkkenet for å drikke, men ventet heller fem minutter fordi Ibraheem ba.
Jeg husker jeg så på han en dag.
Han hadde på seg disse simple klærne, denne Djellebiya, som de kaller den.
En veldig enkel og veldig ydmyk mann. Jeg har aldri hørt han rope noensinne.
Jeg husker jeg så han be og tenkte.
«Hvis du ønsker å se noen tilbe Gud slik Gud burde tilbes, er det på denne måten».
«Ikke slik de gjorde på skolen min».
Her er en mann som bare står, bøyer seg, står opp og legger hodet ned på bakken.
Stille og rolig tilber han Skaperen. Dette hadde en veldig, veldig kraftig innvirkning på meg.
Denne sammenligningen var ikke bare i religiøs sammenheng.
Det å dra til Egypt var et stort sjokk i livet mitt.
Alle land i den tredje verden, sammenlignet med livet i Vesten.
Er skitne, kaotiske og forvirrende på mange måter.
Det kan være ganske skremmende.
Når du drar til et land i den tredje verden og ser måten folk kjører på.
Vi pleide å vitse om at bilhornet var viktigere enn bilmotoren.
Du kunne dytte bilen med deg uten at det gjorde noe, men du ville ikke overlevd uten bilhornet.
Slik var det. Ordentlig sprøtt.
Livet var sprøtt på mange måter. Jeg må innrømme at jeg hatet Egypt de første to årene.
Jeg kunne ikke fordra Egypt. Så var det noe som skjedde.
Jeg ble litt eldre, begynte å etablere meg og begynte å se hva som foregikk.
Så beveget jeg meg inn i tenårene.
Jeg var en type person som tenkte mye på og dypt om alle typer emner og ting.
En av de tingene jeg begynte å stille spørsmål ved, og jeg går tilbake til livet mitt i klosterskolen.
Var: «Hvorfor er jeg her?».
Dette spørsmålet var til å begynne med: «hvorfor er jeg her på denne skolen?».
Så gikk det snart videre til spørsmålene:
«Hvorfor er jeg her på jorden?».
«Hva er hensikten med mitt liv?»
Og «Hva er årsaken til min eksistens?».
Jeg pleide å tenke på dette: skolen, hva jeg gjør her, hva jeg skal gjøre med livet.
Også «fant jeg ut av det»
«Jeg er her på skolen så jeg kan jobbe veldig hardt og oppnå gode resultater»
«Så jeg kan gå på et bra universitet, helst Oxford eller Cambridge».
«Da kan jeg få en god jobb og tjene nok penger til å sende mine unger til Ampleforth College».
«Slik at de kan jobbe hardt og få gode resultater, slik at de kan gå på et bra universitet».
«Få en god jobb og tjene nok penger til å sende deres barn til Ampleforth College».
Så tenkte jeg «Herregud! Min eksistens er bare for å forevige».
«Den romersk-katolske middelklasse-seksjonen av det britiske samfunnet!».
Jeg tenkte «Er dette hensikten med mitt liv?».
Det var virkelig deprimerende, og jeg kom frem til at dette ikke kunne være grunnen til vår eksistens.
Det var to ting som foregikk nå.
Det jeg gjorde var å stille spørsmål ved hele det grunnleggende premisset for det vestlige samfunn.
Som i grunnen er «bare jobbe hardt».
Du er bare en av tennene på tannhjulet i en maskin.
Som Pink Floyd sang den gangen.
«Alt i alt er du bare en annen murstein i muren».
Det er så sant. Jeg så filmen «The Wall» av Pink Floyd for to-tre år siden.
Jeg vet at den har musikk og sånt.
Men jeg husker at den gjorde store endringer.
Fordi den stiller seg veldig aggressivt og faktisk er den kritisk til hele musikkbransjen.
Hvis du har sett filmen vil du innse.
At filmen setter spørsmålstegn ved hele popmusikkbransjen, rockestjernene og alt.
De sterke bildene av skolebarna
Som står på en rekke på vei inn i hakkemaskinen og kommer ut som hakkemat.
Det var akkurat slik man følte: «Jeg er bare en del av maskinen, jeg blir bare bearbeidet».
Er dette virkelig hva livet handler om? Er dette hensikten med vår eksistens?
Jeg var sikker på at det var en dypere mening med livet enn dette og det var da søkingen startet.
Jeg så på mange forskjellige religioner, og en av dem var Buddhismen.
En bror spurte hvorfor jeg ikke snakker mer om Buddhismen siden jeg var buddhist i tre år.
Når jeg sier at jeg var buddhist i tre år.
Så betyr ikke det at jeg barberte hodet, tok på meg safrankappe og tilba en Buddha-statue.
Det er i grunnen bare en form for Buddhisme.
Buddhisme har mange forskjellige former.
Hvis du studerer hva Buddha lærte, ser du at han ikke lærte et system.
Faktisk går det an å argumentere for at du kan være en buddhist
Og samtidig følge forskjellige religioner.
Fordi ifølge noen buddhister er ikke Buddhismen en religion, men mer som en filosofi.
Buddhismen jeg leste om var en åpen form for buddhisme.
Han som skrev boken var en buddhistmunk som tidligere var en kristen prest.
Hans grunnleggende idé er «å ta alt godt der du finner det».
Yoga var inkludert, så dette er en form for buddhisme som fortsatt baserer seg på praktisering av yoga.
Også de grunnleggende prinsippene ved Buddhas 8-delte vei.
Buddhas filosofi er i grunnen å prøve å fylle livet med godhet.
Tenke gode tanker, se på gode ting, høre gode ting, gjøre gode ting, spise gode ting og så videre.
Meningen er å være god og medfølende.
Det man er ute etter er å oppnå en tilstand av Nirvana.
Som verken betyr paradis og heller ikke opplysning.
Disse ordene er ikke korrekte oversettelser av Nirvana. Nirvana betyr egentlig tilintetgjørelse.
I denne sammenhengen betyr det tilintetgjørelse av selvet.
Ifølge Buddha er årsaken til all lidelse i verden mennesket selv: egoet.
Alle problemene vi har individuelt og kollektivt er, ifølge hans lære, et produkt av selvet.
Hvis du tilintetgjør deg selv, ødelegger ditt ego fullstendig, så er dette tilstanden av opplysning.
Denne ideen er veldig vanskelig å akseptere i Vesten,
For det virker som det ikke er rom for individualisme eller individualitet.
Det er ikke rom for noen som helst form for individualitet i det hele tatt.
Ikke for den som er opplyst, det er intet som markerer ham ut.
Det er derfor det er så vanskelig å skrive en biografi av en buddhistisk leder.
Det er ingenting å skrive om fordi hele livet deres handler om ikke å gjøre noe som helst.
Og det ikke er noe «individ» å fokusere på.
Derfor er Dalai Lama et paradoks.
Det faktum at han er en personlighet er faktisk paradoksalt i buddhistisk tankegang.
Hvorfor ga jeg opp Buddhismen?
For å være ærlig, og jeg er forhåpentligvis ikke noe annet,
Var Buddhismen den mest appellerende av alle religionene jeg studerte.
Den har mange aspekter som jeg fortsatt ville ha sagt er definitivt sant.
Men problemet med Buddhismen er, etter min mening, at dens fundamentale premiss er feil.
At livet er en lidelse.
Buddha sier at livet er lidelse, og at årsaken er selvet. Løsningen er derfor å rømme vekk fra det.
Men hva om premisset er feil? Hva om livet ikke er en lidelse?
Jeg er sikker på at mange av oss er enige i om at livet ikke er lidelse.
Ja, det er lidelse i livet, men du kan ikke si at livet er lidelse.
Fordi det finnes glede og kjærlighet.
Det er så mange positive ting som skjer i livet.
Noen aspekter ved kjærlighet kan klart beskrives som lidelse.
Ingen tvil om det, noe jeg snart skal snakke om.
Det jeg prøver å si er at det er mange ting ved livet som er gledelige og positive.
Og at det derfor er feil å si at livet er lidelse.
Jeg tror heller ikke at egoet i seg selv er årsaken, eller selve problemet.
I islamsk terminologi er det Nafs.
Til og med i Koranen vil du finne eksempler på at nafs alltid er referert til fra et negativt perspektiv
I virkeligheten er nafs egentlig essensiell.
Fordi det er den som får meg til å drikke vann.
Når jeg ønsker og når jeg har følelsen av å være tørst.
Er det Nafs som får meg til å drikke.
Nafs får meg til å spise. Det er Nafs som får meg til å bli sint.
Sinne er forresten essensielt for å beskytte seg selv.
Sjalusi er essensielt i noen kontekster, når det gjelder familie og sånt.
Problemet er ikke Nafs.
Problemene kommer når du går over grensene
Når ditt ønske om mat blir til forslukenhet.
Når din sinnefølelse ikke kontrolleres og går over grensene og fører til overskridelse.
Problemet er ikke Nafs.
Så det er ikke riktig å tilintetgjøre seg selv og ødelegge ditt Nafs totalt
Det du trenger er å kontrollere det.
Jeg sier dette som muslim fordi det er dette jeg tror på.
Vi må sette som mål å kontrollere oss selv. Kontrollere vårt begjær, ikke å tilintetgjøre det.
Jeg visste ikke dette da jeg kom til Buddhismen, jeg bare hopper litt fremover.
Poenget er at jeg følte at noe ikke stemte helt.
Man kan si at hvis jeg hadde tatt Buddhismen litt lenger, ville jeg ikke kommet til denne konklusjonen.
Men etter å ha praktisert forskjellige former av Buddhismen i omtrent tre år.
Kom jeg over et «øyeblikkelig nirvana».
Det kalles Marihuana.
«Marihuana, Spliff» eller hva de nå kaller det i disse dager.
I Egypt var det ikke marihuana, men hasj, og det var lett å få tak i.
Jeg hadde alltid iherdig prøvd å unngå disse tingene, og ble advart mot narkotika av mine gode foreldre.
Selv om du tar lett-narkotika, så er det røttene til tung-narkotika.
Jeg husker ikke engang hvordan det skjedde. Broren min, til mitt store sjokk, begynte å røyke først.
Broren min var yngre enn meg, derfor var jeg sjokkert.
Jeg hadde alltid trodd at han var en skikkelig streit fyr.
Han var nå der og paffet i vei, og jeg spurte: «Hva driver du med?!».
«Hva er det? Jeg røyker!». Så kom disse hasj greiene.
Det var som et «øyeblikkelig nirvana»: jeg var tilintetgjort.
Husker dere hva jeg snakket om i går? «Jeg er stein, fullstendig fjern».
En tilstand i absolutt beruselse beskriver faktisk en tilstand av selvtilintetgjørelse.
Du har bokstavelig talt tilintetgjort deg selv.
Når du har tilintetgjort deg selv kommer en type følelse av unnslippelse.
Som kanskje ikke er en helt uønskelig følelse å føle.
Narkotika er en svært farlig «elskerinne».
Når du først starter å røyke og ta narkotika, føler du deg euforisk, kanskje så lenge som ett år.
Men du vil aldri føle deg like bra den femte, sjette eller syvende gangen.
Som du gjorde den første eller andre gangen.
Du vil alltid jakte etter å være høy.
Og prøve å få tilbake den fantastiske følelsen du hadde da du begynte.
Det som skjer er at kroppen din bygger opp en type resistens
Som gjør at du må røyke mer for å få den samme effekten som i starten.
Slik blir livet ditt til en tvangsforestilling.
Om at du må få tak mer dop for å få den samme følelsen av å være høy.
Du bruker mer og mer penger, og mer og mer tid, du bruker all tid på å få tak i dop og å være høy.
Og du kommer til og med til et stadium der selv narkotikamisbrukere vet de ikke engang nyter det lenger.
De får ingen glede av det lenger, men du har blitt avhengig av er prosessen.
Og fortsatt jakter du etter å være like høy.
Det er ofte på dette stadiet at narkotikamisbrukere gir etter for tyngre narkotika
Som tilbyr noe av opplevelsen de hadde før.
Det er totalt ødeleggende.
Det ødelegger kroppen, hjernen, deg som person, familier og samfunn.
Men du tenker ikke på når du begynner å bruke det, når du starter.
Det eneste du da opplever er følelsen av å være høy. Som jeg sa: «øyeblikkelig Nirvana».
Jeg begynte å leke litt med narkotika.
Til å begynne med var det som et spirituelt eksperiment, det var en annen dimensjon.
Jeg prøvde å finne ut noe om sinnet og meg selv, en annen dimensjon av meg selv.
Kanskje kunne narkotika frigjøre den dimensjonen så jeg kunne oppleve noe annet i livet?
Det var altså ikke drevet av ren hedonisme.
Jeg ble ikke drevet av et begjær om å bli høy og ha det gøy.
Til å begynne med var det en type åndelig søken.
Det er faktisk en religion som innebærer å røyke marihuana. Rastafarifolk.
Jeg vet de ville argumentere imot, for det er ikke alle som tror på det, men det er sant.
En stor del av rastafarireligionen har tilknytning til det å røyke marihuana.
Så det har altså en spirituell side.
Men denne tilstanden besvarte ikke mine fundamentale spørsmål.
Buddhismen fikk meg ikke til å forstå hvorfor jeg egentlig er her.
Hva er hensikten med livet? Hva er alt dette til?
Narkotikabruk besvarte heller ikke disse fundamentale spørsmålene.
Jeg hadde opplevd forskjellige tilstander av det å være.
Men jeg forstod fortsatt ikke hvorfor jeg er her og hva alt dette er til.
Dette spørsmålet holdt seg stadig i bakgrunnen.
Dette foregikk fra 15- til 19-20årsalderen
Og samtidig undersøkte jeg forskjellige religioner, som psykosomatisk yoga og magi.
Jeg studerte en god del magi.
Noe av det som jeg virkelig interesserte meg for var Kabbala.
Interessant nok, siden Kabbala er en jødisk bok om magi, inneholder den mye monoteisme.
Jeg fant dette aspektet veldig appellerende.
Jeg så igjennom alle disse forskjellige religionene.
Og det som skjedde var at jeg nådde en fase hvor det jeg hadde gjort var å finne opp min egen religion.
Jeg hadde biter og deler av Kristendom, Buddhisme, psykosomatisk yoga.
New Age filosofien og litt av rastafarigreiene, så mikset jeg alt sammen.
«Mamma mikser alt til en stor blanding man, jeg har min egen religion».
Jeg skaffet meg en egen religion og jeg har faktisk fortsatt boken hvor jeg detaljerte dens prinsipper.
Hvis jeg forteller dere om det vil dere antakelig elske det.
Jeg kunne sikkert ha formet en sekt, en kult.
Det er ganske enkelt siden jeg ligner litt på Jesus.
Det var veldig typisk slik som.
«Enhet, fred og kjærlighet».
Høres det ikke fint ut?
Alt handlet om fred, kjærlighet, enhet og slappe av. Alle elsker hverandre, røyke litt gress.
La oss sette i gang.
Dette var religionen jeg fant opp til meg selv.
Det holdt på i en kort periode, for jeg innså raskt at dette var den verste.
Av alt jeg hadde vært gjennom, var min egen religion absolutt avskyelig.
Den hadde ikke besvart spørsmålene mine.
Jeg hadde fortsatt ikke svar på «Hvorfor er jeg her?
Hva er meningen med alt dette? Hva handler alt dette om?».
Spørsmålene var fortsatt ubesvart, og det var da jeg ga opp.
Det var da jeg sa til meg selv: «Glem det! Glem religion og alt. Kanskje er det ikke noe svar.
Kanskje det i realiteten er slik jeg ble lært fra dag én: Velstand = lykke».
Kanskje jeg ikke er lykkelig fordi jeg ikke er rik nok.
Kanskje jeg ikke har nok penger og at det er problemet.
Kanskje tingene jeg trenger og ønsker meg ikke kan oppnås med pengene jeg har akkurat nå.
Jeg kan fortelle dere at lommepengene som faren min pleide å gi meg.
Var mer enn mange folks inntekt.
Jeg hadde et veldig godt liv. Jeg måtte aldri stjele for å kjøpe ***.
Finansielt hadde jeg det veldig bra.
Å stå på ski i St. Moritz, ferier i Club Méditerranée. «C’est très joli avec tous le gens».
Vi hadde et godt liv med kokk, hushjelp, tjener og sjåfør.
Jeg skal gi dere en idé på hvor rik jeg trodde jeg måtte være:
Jeg tenkte på privatfly, yacht og en privat øy.
Så rik tenkte jeg at jeg måtte være for å bli lykkelig,
Så for å nyte livet maksimalt måtte jeg skaffe meg mest mulig penger ved minst mulig innsats.
Hvorfor jobbe hardt for pengene?
Da kommer jeg jo til å bruke all min tid på å jobbe istedenfor å nyte.
Og det er jo sløsing med tid.
Jeg tenkte med min analytiske hjerne:
«Se til historien: hvem er de rikeste i verden, og hvem gjorde minst arbeid for å skaffe sine penger?».
Jeg startet med gode gamle England.
Det britiske imperiet, den industrielle revolusjonen, verdens femte rikeste land.
Altfor mye hardt arbeid.
Den industrielle revolusjon, kapitalisme, industri, erobring og imperiet. Glem det!
Tyskland. Herregud! Tyskerne jobber hardt.
Japanere! Alt de gjør er arbeid! Glem japanerne.
Amerika, den amerikanske drømmen, hva er den?
Å bli millionær på egenhånd, å starte i kloakken og bygge seg oppover.
Og igjen er det bare hardt arbeid.
Og så slo det meg.
Herregud! Saudiarabere!
De har bare sittet på kamelene sine.
«Allahu Akbar!», bedt til Allah, og de har all den rikdommen, ved å gjøre ingenting!
Der har vi det: «maks penger, minimum arbeid – det liker jeg!».
Jeg sverger, brødre og søstre, det er sannheten!
Så jeg tenkte: la oss finne ut mer om gutta i Saudi Arabia.
De har noe og det er ingen tilfeldighet. Jeg tror ikke på at de har fått all den oljen ut av ingenting.
Det må være en grunn til at oljen er der.
Så begynte jeg å tenke. Hva er religionen i Saudi Arabia? Islam!
Jeg vet litt om Islam: Koranen er deres bok.
Jeg dro ned dit og fikk tak i en engelsk oversettelse av Koranen som jeg begynte å lese.
Jeg pleide å være, og er fortsatt en som leser fort.
Grunnen til det er at da vi bodde i Egypt var TV-en bare skrot.
Det var så ille, og den hadde et tykt lag med støv på.
Den ble ikke brukt, så den stod bare der fordi vi aldri så på den.
Så hva gjorde vi som familie? Vi leste veldig mye.
For å gi dere en idé om hvor fort jeg kan lese:
Det er en bok skrevet av Alex Haley som heter Roots, har dere hørt om den?
Noen rister på hodet.
«Gamletida» den broren der, Alhamdulillah.
Roots er en stor og tykk bok, litt tyngre enn Harry Potter.
Jeg leste tre fjerdedeler av Roots på en halv natt.
Jeg innrømmer at jeg akkurat hadde lest ferdig Carrie av Stephen King.
Og var så redd at jeg ikke klarte å sove.
Jeg måtte lese igjennom Roots bare for å få den ut av hodet. Men så fort kan jeg altså lese.
Det kommer an på hvordan du teller ordene, men Koranen består av omtrent 100 000 ord.
Det er ikke veldig mye.
Det er omtrent det samme som en liten til medium roman i disse dager.
Hvis det er snakk om antall ord.
To uker etter at jeg plukket opp Koranen leste jeg den fortsatt.
Jeg hadde enda ikke blitt ferdig med den.
Det var en bok ulik noe annet jeg noensinne hadde lest tidligere.
Først og fremst har den ingen struktur som vi er vant til.
Den begynner som dere vet, med Surat-ul-Fatiha.
Så kommer Surat-ul-Baqarah der hyklerne nevnes, de som sier at de tror, men ikke tror på ordentlig.
Det står om Moses og hva folket sa når Moses sa de skulle slakte en ku.
Han sa de skulle slakte en ku og de sa «Hvilken ku?».
Så går den over på noe annet, og videre til neste Surah.
Koranen har ingen konsistens, for det første. Den er ikke bygd opp slik vi er vant til.
Vi liker: «I begynnelsen skjedde dette og i slutten skjedde dette».
Men Koranen har ingen begynnelse eller slutt.
Det er faktisk en grunn til det.
Jeg leste gjennom den, og jeg ville ikke bare lese, men virkelig forstå hva Koranen sier.
Hva handlet alt dette om?
Jeg måtte lese om igjen, og bla frem og tilbake og sjekke ut ting.
Derfor tok det meg så lang tid å lese gjennom Koranen.
Det som skjedde samtidig var at hjernen min ble satt i arbeid.
Jeg hadde rustne tannhjul, og den fikk meg til å tenke på en måte jeg aldri hadde tenkt tidligere.
Jeg husker veldig godt den dag i dag at jeg tok toget til jobben.
Jeg jobbet i byen på den tiden med å selge livsforsikringer.
Jeg reiste hjemmefra til jobben og jeg husker veldig tydelig dette øyeblikket da noe slo meg.
Jeg så ut av togvinduet akkurat da vi krysset elven Themsen.
Jeg så tilbake og sa til meg selv:
«Hvis jeg noen gang har lest en bok som er fra Gud, så er det denne!».
Jeg husker den dagen.
Jeg dreiv å tenkte hvis jeg noen gang har kommet over en bok som er fra Gud, så er det denne!
Den kvelden dro jeg hjemover og tenkte at jeg måtte begynne å be, fordi Koranen nevner bønn.
Men Koranen forteller oss egentlig ikke hvordan man skal be, bare at man skal be med noen få detaljer.
Men jeg husket hvordan Ibraheem ba.
Han pleide å stå, bøye seg og satte hodet ned mot gulvet, og jeg husket at han brukte ca 5 - 10 minutter.
Koranen snakker om å vaske hendene, armene og ansiktet, som jeg vasket hver gang før jeg ba.
Slik fortsatte det.
Jeg ba både morgen og kveld, uten å vite hvor mange ganger jeg skulle be.
Fordi det ikke nevnes i detalj i Koranen.
Dette pågikk noen uker.
En dag måtte jeg dra til en del av London som jeg ikke kjente.
Jeg gikk ut av t-banestasjonen og skulle gå til venstre, men jeg gikk til høyre.
Der var en bokhandel som hadde mange bøker om Islam på arabisk og engelsk.
Så jeg tenkte å ta en ***.
Jeg dro og gjorde det jeg måtte gjøre og kom tilbake for å gå inn i bokhandelen.
På den tiden så jeg stort sett slik ut som jeg gjør i dag.
Jeg var litt slankere, egentlig mye slankere, men langt hår og skjegg.
Jeg var litt hippie, husker dere? Så jeg var fortsatt inn i «one love» og disse greiene her.
Forskjellen var at jeg var hippie med en stripete dress, slips og stresskoffert.
Så gikk jeg inn i bokhandelen og så på alle bøkene om Islam og Muhammed. Dette var jo fantastisk!
Noen kom bort til meg og spurte: «Unnskyld, er du muslim?».
Så svarte jeg: «Hva mener du med muslim?!
Jeg vet ikke om det der, men jeg skal fortelle deg hva:
Jeg tror det bare er én Gud, som er Allah, og jeg tror at Muhammed er Allahs budbringer».
Han sa: «Du er muslim!».
Da sa jeg: «Tusen takk skal du ha!».
Så sa han: «Det er fantastisk! Du er muslim! Vil du ikke komme og be?».
Han viste meg hvordan man gjør Wudhu.
Jeg tror det var fredag fordi moskeen var full, siden moskeen er bare full på fredager.
Jeg ante ikke hva alle holdt på med.
Jeg fikk med meg det grunnleggende, men visste ikke rekkefølgen av ting.
Etter bønnen tror jeg at jeg tok Shahadah med imamen, men husker ikke helt.
Alt er litt uklart, for å være ærlig.
Jeg gikk ned i underetasjen og det var fantastisk:
Alle de muslimske brødrene ville lære meg hele Islam på fem minutter.
De skrev bokstavelig talt ned hele bønnen for meg og sa: «Her er dette! Her er dette!».
Jeg tok med meg disse arkene hvor det stod hvordan man skal be også videre.
Jeg husker at alle var absolutt fantastiske, de var så snille.
Det var mer eller mindre en arabisk moské,
Og arabere, MashaAllah, har en tendens til å være så mottagelige på den måten.
De behandlet meg fantastisk bra.
Jeg husker at jeg kom ut og hadde følelsen av å ha dusjet meg på innsiden, jeg følte meg kjempebra.
Jeg tenkte: «Jeg føler meg skikkelig høy! Glem de Marihuana-greiene, dette er godt!».
I alle fall, i to uker dro jeg frem og tilbake og prøvde å dra til moskeen så ofte som mulig.
Det var den eneste moskeen jeg visste om.
Det var en litt lang vei, men jeg dro dit og fikk venner.
Tiden var inne for å møte kjæresten min. Jeg har ikke nevnt henne, ikke sant? Hva kan jeg si?
Hun studerte ved et universitet ganske langt unna London, og jeg besøkte henne regelmessig.
Jeg jobbet jo i London. Det var på tide å besøke henne, så jeg tok toget til Bristol.
Jeg møtte henne på togstasjonen, vi dro til huset, og jeg gikk på badet og gjorde Wudhu, uten at hun så det.
Så jeg bare tenkte litt også begynte jeg å be.
Kjæresten min satt på senga, så når jeg ble ferdig med bønnen, snudde jeg meg rundt og hun sa:
«Hva er det du driver med?!»
Jeg sa: «Åja, jeg har blitt muslim!» «Du HVA?!»
Jeg overdrev litt, men hun skrek og var sur fordi noe viktig hadde skjedd i livet mitt.
Noe veldig trist, men viktig. Jeg ønsker ikke dette for noen.
Jeg ønsker ikke for mine sønner eller døtre, eller noen muslim å komme inn i kjærestetullet. Det er søppel.
Det er hjerteskjærende, ødelegger sjelen, og er ingenting fint ved det, unntatt kanskje sexen.
Men alt det andre som kommer i tillegg, som sjalusien. Jeg er bare ærlig, beklager hvis jeg gjorde noen flau.
Men alle tingene som følger med er forferdelig. Jeg ønsker ikke dette for noe menneske.
Det jeg ønsker for mennesker er at de gjør det som er det rette å gjøre, som er å gifte seg.
Hvis noen bryr seg om deg, burde du gifte deg. Dere burde leve sammen og dele livet.
Det er noe Gud har gitt sin velsignelse til.
Det som skjedde var at jeg sluttet å praktisere Islam, for jeg var redd jeg ville miste henne hvis jeg fortsatte.
På den tiden var hun den viktigste personen i mitt liv, og vi hadde et fantastisk forhold.
Jeg tror enhver tenkende tenåring tenker mye på kjærlighet, hva det er og betyr.
Jeg var totalt besatt av dette og trodde jeg hadde funnet kjærligheten med henne.
Det var veldig intenst og vi var veldig nære.
Men hun friket ut og jeg tenkte jeg må legge dette til siden, så jeg ga opp å praktisere Islam.
Jeg sa ikke at jeg ikke var muslim.
Jeg husker jeg var på fest og var veldig full og snakket til folk om Islam.
De var en gruppe med fem eller seks folk og jeg fortalte dem at Islam er veldig bra og at man må lese Koranen.
De sa: «Fortell oss mer». Jeg sa: «Jeg kan ikke, jeg for full. Les Koranen, den er bra».
Slik var livet mitt. Jeg trodde fortsatt på det og snakket med folk om det, men jeg praktiserte ikke.
I realiteten var det den verste tilstanden jeg noensinne hadde vært i.
For den verste tilstanden å være i, er å vite sannheten, men ikke lever ifølge den.
Det er verre enn ikke å kjenne til sannheten.
Å vite den, men ikke leve etter den, er det verste. På denne tiden ble jeg nesten narkoman.
Hver morgen våknet jeg opp og sa til meg selv at jeg må be, men jeg løp vekk fra det.
Fra den tiden begynte ting å bli verre mellom meg og kjæresten min, og det ble bare verre og verre.
Jeg tok mer og mer narkotika og levde på en sky. Jeg lagde meg en boble fordi jeg ikke ville se virkeligheten.
Forholdet til kjæresten ble verre og slik pågikk det i to år, da kom ting til ende.
Kjæresten min var i Spania da hun studerte spansk og måtte dra til et spansktalende land.
Jeg visste at noe foregikk mellom henne og en annen fyr.
Men var ikke klar for å innse det for jeg ville ikke stå opp mot det.
Så jeg gjemte meg. Jeg visste det var noe på gang, livet mitt var et rot.
Foreldrene mine forlot Egypt og pensjonerte seg i Portugal, men de er ikke portugisere.
Jeg tenkte: «Glem alt dette, jeg drar til Portugal, bor med foreldrene mine».
«Og kommer meg vekk fra all denne forvirringen i mitt liv».
Kjæresten min skulle egentlig være med, men to uker hadde gått og jeg hadde ikke hørt noe fra henne.
Ingen telefon, ingenting. Jeg ønsker ikke dette for noen, det var forferdelig.
Hva gjør jeg? Jeg jobbet i hagen og gjør ting for moren min.
To uker hadde gått uten en lyd og igjen er det et av de øyeblikkene hvor noe skjer.
Jeg jobbet i hagen og tenkte bare:
«Du vet hvorfor livet ditt er et rot! Livet ditt er rot fordi du vet Islam er sannheten».
«Du vet du skal be fem ganger om dagen, men gjør det ikke. Det er den eneste grunnen, ingenting annet!».
Så jeg ba til Gud og sa:
«Å Allah, la kjæresten min ringe meg.
Hvis hun ringer i dag, sverger jeg på at jeg vil be fem ganger om dagen».
«Jeg kan ikke love å slutte å røyke eller ha sex, men jeg sverger at jeg vil be fem ganger om dagen!».
Jeg spiste lunsj og gikk tilbake i hagen for å jobbe.
Så kom faren min og sa: «Anth», som han pleide å kalle meg. Kjæresten min hadde ringt.
Jeg kastet spaden og gikk opp til overetasjen. Det morsomste er at jeg ikke engang husker hva hun sa.
Jeg tenkte bare: «Nå må jeg be!». Det var det eneste jeg tenkte på.
Jeg la på telefonen, tok meg et bad, gjorde ghusl og mine brødre og søstre.
det var da jeg begynte å be fem ganger om dagen.
Og Alhamdulillah.
Bortsett fra de gangene jeg forsov meg og den ene gangen jeg gikk glipp av bønnen med vilje.
Jeg kunne ha bedt, men gjorde det ikke.
Jeg var veldig tidlig ute, men Alhamdulillah, må Allah tilgi meg for det.
Bortsett fra det har jeg til nå aldri gått glipp av en eneste av mine fem bønner med vilje.
Og det er omtrent 22-23 år siden, Alhamdulillah.
Brødre og søstre, jeg vet at brødrene sier det er tid for Maghrib, men vi er snart ferdige.
Det er et par ting jeg vil si før vi går og ber, InshaAllah.
Mine brødre og søstre.
den faktiske forskjellen mellom å være muslim og ikke være muslim, er å be fem ganger om dagen.
Derfor teller jeg dagene jeg har vært muslim, ikke fra da jeg var 18 eller 19 år gammel.
Men fra den dagen jeg begynte å be fem ganger om dagen. Det var dagen jeg ble muslim.
En annen ting jeg vil si er at Allah har gitt oss et program i Islam.
Alt du bokstavelig talt trenger å gjøre er å følge dette, og livet ditt endrer seg.
Da jeg begynte å be fem ganger om dagen forandret det livet mitt.
Når du ber med forståelse og khushu, med ærefrykt og ærbødighet overfor Allah,
Vil livet ditt endres. Det burde forandre livet ditt.
Det endret livet mitt. Jeg ga opp ting som hasjen. Jeg kastet den i hagen.
Jeg visste ikke at det var Haram, forbudt. Men jeg kom over verset som sa: «Gå ikke til bønn beruset».
Det jeg pleide å gjøre var å be nattbønnen Isha så tidlig jeg kunne.
Rulle en spliff og røyke meg stein, deretter legge meg.
Så våkne om morgenen og ikke lenger være beruset.
Men det som skjer er at du røyker senere og senere og senere.
Da begynte jeg å innse: «Vent litt! Jeg kan på ingen måte gjøre begge deler. Det går ikke!»
Jeg hadde lovet Allah og jeg skulle ikke bryte løftet, så jeg ga bare slipp på det.
Jeg visste ikke at det var Haram, men jeg visste at man ikke kan følge Islam ordentlig og samtidig ruse seg.
Kjæresten min kom etter hvert og jeg ba henne lytte. Vi hadde en lang samtale og jeg sa:
«Hør, jeg har tatt denne religionen på alvor, så du må sove i det rommet der borte, og jeg her».
Moren min kom og spurte: «Hva driver du med?!»
Og hun er katolikk!
Jeg sa: «Nei! Slik er det. Den eneste måten er at du gifter deg med meg».
«Og jeg kommer ikke til å gifte meg med deg med mindre du blir muslim og er seriøs om det».
«At du ikke gjør det bare for å gifte deg med meg».
Brødre og søstre, det er mye mer jeg kunne ha sagt, Alhamdulillah.
Om hvor min reise fortsatte derfra, og det er mye jeg kunne ha lagt til.
Som: «Hva sa foreldrene mine om alt dette?», men det er en annen historie.
InshaAllah, brødre og søstre, det var litt om min reise til Islam.
Og til slutt vil jeg si at jeg vet ikke hva jeg gjorde for å fortjene å bli muslim.
Islam er virkelig en velsignelse. Hvordan jeg føler meg?
Hvordan ville dere følt dere hvis dere var døde og ble levende igjen?
Hvordan ville dere følt dere hvis dere gikk i totalt mørke.
Og lyset plutselig ble skrudd på slik at dere kunne se alt rundt dere?
Det er forskjellen mellom å være muslim og være utenfor Islam.
Å bli veiledet av Guds Veiledning og å være utenfor veiledningen.
All lovprisning til Allah, Alhamdulillah, som veiledet meg til denne vakre religionen Islam.
JazakAllah Khayr. Assalamu Alaykum.
Spørsmål og svar-delen
Hva skal til for å bli muslim?
Et godt spørsmål, bror, må Allah belønne deg mye for å ha stilt det spørsmålet: «Hva skal til for å bli muslim?».
Det finnes folk som vil bli muslimer, men som blir skremt fordi de tror det kommer til å involvere rare ritualer.
Kanskje som å bli nedsunket i vann.
Jeg vet ikke hva de tror, de blir kanskje litt redde ved å tenke på det.
Det er egentlig veldig enkelt å bli muslim.
Å være muslim innebærer at du aksepterer at det bare er én Gud som har skapt himlene og jorden.
At det kun er den ene Gud som skal tilbes, og at Muhammed er Guds budbringer. Det er det.
Hvis du aksepterer dette og tror på det å være sant, så gjenstår bare å bevitne dette foran andre muslimer.
Ved å gjenta Ash-hadu An La ilaha il Allah wa Ash-hadu anna Muhammadan Rasul-Ullah.
Den vanskeligste delen er å prøve å si det på arabisk, men bort sett fra det sier du bare at du bevitner.
At det ikke er noe annet som er verdt å tilbe annet enn den ene Gud og Muhammed er budbringeren til Gud.
Etter dette har du kommet i Islams fang.
Det anbefales at du, etter å ha tatt Shahadah, trosbekjennelsen, vasker deg og tar på rene klær.
Selvfølgelig må du begynne å lære, og å be fem ganger om dagen.
Du kan naturligvis ikke be og lære alt med en gang.
Det tar tid, men du prøver å be fem ganger om dagen. Det er alt som skal til.
Etter hvert som du lærer, gjør du ditt beste for å praktisere det du kan.
Og så mye som Allah Subhaana wa T’ala tillater deg å gjøre.
Det er faktisk så enkelt. Ikke tenk at du må kunne og gjøre masse, for alt du trenger er å følge stegene.
Alhamdulillah. Besvarte jeg spørsmålet, bror? Jeg tror det var det grunnleggende, veldig enkelt.
Selvfølgelig hvis noen føler for å bli muslim, Alhamdulillah ville det vært fantastisk i kveld.
Ikke vær sjenert. Man vet aldri hvor lenge man skal leve, så ikke utsett det.
Er det nok å bare tro, eller er man nødt til å praktisere?
*Jeg lurer på om det er nok å tro på Allah Subhaana wa T’ala for å være muslim.
Eller må man begynne å praktisere?*
Det er et veldig godt spørsmål. I Islam sier vi Iman som vi oversetter med «tro».
Problemet med oversetting er ofte at betydningen mistes.
Iman er egentlig definert som: «troen i hjertet, tungens gjerning og kroppsdelenes handlinger.
Den økes ved lydighet mot Gud, og minker ved ulydighet mot Gud». Dette er definisjonen på Iman.
Dersom du virkelig tror på Gud, så må den troen manifesteres, den må være tilstede i handlingene dine.
La oss gå tilbake til noe dere allerede har hørt meg nevne i dag om det som profeten Muhammed sa.
Han sverget ved Allah at «han er ikke en troende dersom naboen ikke er trygg fra hans ugagn».
Profeten Muhammed Sall-Allaho Alayhi Wassalam.
Indikerer at en troende person ikke kan ha slike karaktertrekk.
I en annen beretning sa profeten Muhammed Sall-Allaho Alayhi Wassalam:
«Den troende kan stjele, drikke alkohol, være en svekling, og en gjerrigknark, men kan aldri være en løgner».
Det betyr at det er noen karaktertrekk som det ikke er mulig at en troende kan ha.
I en annen beretning sa Profeten: «Det er fire kjennetegn på en hykler. Når han snakker, lyver han.
Når han gir et løfte, bryter han det. Når han blir stolt på, forråder han og når han diskuterer, er han frekk».
Enhver som har ett av disse karaktertrekkene, har et karaktertrekk av hykleri.
Den som har alle, er en komplett hykler.
En hykler er en som sier at han tror, men i hjertet tror han egentlig ikke.
En person kan si at han tror på Allah, men i Islam må den sanne troen på Gud produsere noen handlinger.
Hvis den ikke gjør det, er ikke troen sann: det er hykleri.
Du påstår noe som ikke er sant. Jeg vil gi dere et eksempel. Hvordan sier dere fire på norsk?
Fyr? Jeg bare gjetter. Hvordan sier dere «Fire! Fire!»? *Brann*
Brann! «Brann! Brann!» Var det bra?
Hvis noen kommer løpende inn og roper «Brann! Brann!» og du sitter og flirer.
Du tror ikke på han eller tror at han tuller.
Hvis du hadde trodd på karen som ropte «Brann! Brann! Brann!», hva ville du gjort? Du ville ha løpt!
Dette er realiteten. Tro må oversettes til handling.
Hvis det er noe som forhindrer deg, som at du er bundet til setet e.l. er det annerledes.
Men hvis du virkelig tror, må du foreta deg noe handling.
Det er grunnen til at mange lærde mener at personer som ikke ber fem ganger om dagen.
Likså godt kunne ha sagt at de har forlatt Islam. Å forlate bønn er som å ikke tro.
Dette er basert på det Profeten sa. Profet Muhammed Sall-Allaho Alayhi Wassalam sa:
«Forskjellen mellom Shirk, Kufr og Iman er as-Salah, bønnen». Den som forlater bønnen er en ikke-troende.
Enten er de ikke-troende, eller så har de gjort noe så ille at de like gjerne kunne ha vært ikke-troende.
Det er så mange folk som sier: «Jeg er muslim», men mange av dem mener at det er deres kultur.
De sier at de er muslimer slik de ville sagt at de er pakistanere, somaliere eller bengalere.
Eller at de for eksempel liker å spise en bestemt type mat. Det er alt det betyr for dem.
SubhanAllah, dette vil dere le av, eller sannsynligvis ikke nå som jeg sa det, men dere kommer til å le.
Greit, hvis dere ikke vil le så. Nå ler dere.
Jeg husker jeg så en dokumentar om Bosnia. Husker dere hva som skjedde i Bosnia?
Det var stort sett få bosniere som praktiserte Islam.
Det var et intervju av noen medlemmer i den bosniske hæren, og en av dem var muslim.
Hun sa: «Jeg er muslim, men ateist. Jeg tror ikke på Gud». Dere lo! Hun mente at hennes etnisitet var muslim.
«Jeg tilhører, og kommer fra gruppen mennesker som kaller seg muslimer».
Som om det bare er en type etnisitet.
Selvfølgelig er det folk som driver narkotikahandel og gjør dårlige ting som kaller seg muslimer.
Noen av dem kan til og med ha skjegg eller bruke hijab.
Noen har dette fordi det er deres kultur. Det er kulturelt å ha skjegg. Dere hører ofte om saudiarabiske kvinner.
I det øyeblikket de er på flyet til England tar de av seg hijabene, niqaben og alt.
Hvis du spør dem sier de: «Vel, dette er bare vår saudi-drakt».
De vet antakeligvis ikke hva Islam lærer om hijab. Det er bare kulturen deres.
Det er mange muslimer som bruker navnet «muslim» og som kanskje til og med sier:
«Jeg er stolt av å være muslim», men for dem har det ingenting med tro å gjøre, det er bare en kulturell greie.
Jeg håper det besvarte spørsmålet.
Hva er det aller viktigste utenom bønnen?
Mitt spørsmål til deg er: «Hva tror du er det viktigste i vår religion, hvis vi ikke inkluderer bønnen?»
Poenget ble godt mottatt. Til og med jeg sier bønnen.
Jeg bruker bønnen som et eksempel.
Jeg håper at dere har fått med dere at jeg la vekt på viktigheten av bønnen med forståelse og khushu.
Jeg la vekt på dette fordi en bønn uten forståelse, oppriktighet og ydmykhet overfor Allah, ikke vil endre noe.
Det vil antagelig gjøre livet ditt vanskeligere, fordi du tenker: «Å, nå må jeg be».
Du vil ikke få tilbakemelding fra det. Den indre dimensjonen er veldig viktig, og noe vi må utvikle.
Det er etter min mening det vakre ved Islam.
Mange religioner legger totalt vekt på den indre dimensjonen, som kjærlighet og medlidenhet.
Hvordan du faktisk tilber Gud fysisk spiller ingen rolle.
Du kan klappe, synge, sitte hjemme: du kan gjøre hva som helst for det spiller ingen rolle.
Så noen religioner konsentrer seg bare om den indre dimensjonen.
Andre religioner fokuserer bare på det ytre: Her er det viktige at du følger lovene og ritualene, bit for bit.
Hva de betyr er irrelevant.
I Islam er begge viktig.
Ritualene og den indre dimensjonen er essensielle for den komplette, religiøse opplevelsen.
Det er muligens bare Islam som virkelig bringer disse to sammen.
Men vi har en tendens til bare å konsentrere oss om de ytre aspektene.
Og la den indre utviklingen være, som faktisk er veldig viktig.
Det er feil å si det ene eller det andre, for du må ha begge samtidig: både det indre og det ytre.
Det er den riktige måten, og Allah vet best. JazakAllah Khayr
Mine foreldre snakker ikke med meg etter at jeg kom til Islam, hva skal jeg gjøre?
*Assalamu Alaykum*. Wa Alaykum Assalam.
*Jeg har et spørsmål, og min historie ligner på din. Min mor er kristen og min far er ateist.
De var veldig imot meg da jeg kom til Islam.
De vil ikke ha kontakt med meg eller at jeg skal bo med dem, og i Islam er det forbudt å bo alene.
Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg snakke med dem?*
Hvor lenge har dette vart? *Ett år*. Ett år. La meg fortelle dere noe om min historie.
Søsteren sier at hun har blitt muslim. Hun har vært muslim i ett år og foreldrene hennes snakker ikke til henne.
Hun kan ikke engang bo med foreldrene sine, for de vil ikke ha henne i sitt hus. Så hva skal hun gjøre?
Først og fremst er det tillatt å leve alene, det er ikke noe problem. Alhamdulillah, det er ikke Haram.
La meg fortelle dere hva som skjedde med meg da jeg ble muslim.
Dere husker da kjæresten min kom og moren min spurte: «Hvorfor bor du her?».
Vi plukker opp tråden derfra. Det føltes så godt SubhanAllah, å be og å følge Islam.
Jeg tenkte at alt jeg trengte å gjøre var å forklare dette for mine foreldre, og de vil akseptere det.
Hvem kunne ikke ønske å følge denne vakre måten å leve på?
Foreldrene mine taklet det ikke så bra.
Da jeg forklarte at jeg bare skulle spise halal-mat, de tenkte at jeg kanskje skulle ta over huset.
Jeg sa mange ting, som at jeg ikke kan drikke alkohol og at jeg ikke fester.
«Du som var en så god danser» sa de til meg.«Det er en skam» og lignende.
Moren min kom til meg og sa: «Vet du hva, Anth? Hvorfor bor du ikke i kloster hvis du vil være religiøs?».
Jeg sa: «I Islam lever vi i verden. Vi arbeider samtidig som vi prøver å tilbe Gud.
Vi tror ikke at vi må stikke av og bo på et fjell. Det er ikke Islam».
Hun sa: «Jeg er kommet hit for å fortelle deg at siden du hater alt ved oss så mye,
Har vi bedt advokatene våre om å ta deg ut av testamente, som betyr at du ikke arver noe fra oss».
Min respons var som: «Takk skal du ha mamma» Jeg sa det ikke, men det var det jeg tenkte.
Alhamdulillah, faktisk brydde jeg meg ikke. Jeg sa til meg selv:
«Allah kommer til å ta vare på meg, det er viktigere» Faren min nådde samme fase og sa det samme:
«Du bør dra tilbake til London, vi har fått nok av deg. Du trenger å dra tilbake til London», og lignende.
Ting var ikke særlig bra mellom meg og mine foreldre en stund, så var det noe som forandret seg.
Det var ikke det at jeg giftet meg.
Etter at jeg giftet meg skjedde noe mellom meg og moren min som var mye verre.
Hun sa noe for å krenke Profeten Sall-Allaho Alayhi Wassalam og jeg ble gal, for å være ærlig.
Jeg knuste ting og klarte ikke snakke med henne, jeg var så sint.
Dette var dagen før jeg skulle dra fra dem, og etter det snakket ikke moren min med meg på ca ett år.
Vet dere hva som forandret det?
Da det første barnet kom. Abdullah er ikke her, han hadde blitt så flau.
Nå er han 18 år og kjører bil og greier. Tro meg, da det første barnet kom, forandret alt seg.
Det satte ting i perspektiv.
Dette var barnebarnet. Hvis du gifter deg søster, og får barn, og foreldrene dine fortsatt ikke snakker til deg.
Så er de antagelig den type mennesker det virkelig ikke er verdt å ha kontakt med.
Da må de ha hjerter laget av stein, bokstavelig talt. Eller kanskje de er vikinger, tøffe folk.
Det var bare en spøk det med vikingene. Men seriøst søster, og jeg har sagt dette til så mange mennesker.
Jeg kjenner mange søstre og brødre i Islam med samme historie, blant dem en av mine gode venner.
Hans kone var konvertitt, og moren hennes sluttet å snakke med henne.
Så kom det første barnet og forandret alt.
Det er en vanlig historie, den gjentar seg selv.
Mitt nåværende forhold med foreldrene mine er bedre enn det noen gang har vært.
Jeg har prøvd å forklare og vise dem gjennom eksempler.
Hvordan Islam lærer meg å oppføre meg overfor dem.
Jeg har prøvd å gi moren min mye Da’wah, men den beste boken jeg noensinne har gitt henne, heter «Mor».
Den har vers fra Koranen, Hadith og litt poesi om hvordan du behandler din mor i Islam.
Og SubhanAllah, den nevner da noen kom til Profeten og spurte:
«Hvem er det som har den største retten på min elskverdighet?» «Din mor» «Etter det?» «Din mor.»
«Etter det?» «Din mor» «Og så etter det?» «Så din far».
Profeten Sall-Allaho Alayhi Wassalam sa: «Du kan aldri betale din mor tilbake.
Hvis faren var en slave og du kjøpte han fri, så har du betalt han tilbake.
Men din mor kan du aldri betale tilbake».
Boken nevner også historien om Umar, som dere sannsynligvis kjenner.
Da han var kalif og en mann kom som hadde båret moren sin på ryggen.
Gjennom hele Hajj (pilegrimsreisen), og sa til Umar: «Å Umar, har jeg betalt min mor tilbake nå?».
Han svarte: «Du har ikke engang gitt henne tilbake for en tåre som hun gråt da hun fødte deg».
Og dere forteller meg at Islam ikke respekterer kvinner? SubhanAllah!
Allah sier: «Vis ærbødighet overfor Allah og det skjød som fødte deg».
Ett av Allahs navn ar-Rahman er tilknyttet det arabiske ordet for livmor: Rahm.
Det betyr barmhjertighet.
Og Allah knyttet barmhjertighet til livmoren, som betyr at den som bryter med familiemedlemmer.
Vil Allah bryte med.
Søster, det er det du må gjøre, og dette gjelder forresten alle.
I Islam bryter vi ikke forhold. Jeg tar tilbake det jeg sa.
Om du får et barn som er dine foreldres første barnebarn eller ikke, og de ikke snakker til deg, så gi ikke opp.
Gi aldri opp!
Send dem gaver, skriv til dem, ring dem, gjør hva du kan for å gjøre forholdet bedre.
Bortsett fra å inngå kompromisser angående religionen. Ikke gjør noe som er Haram, det er en stor tabbe.
Så lenge det er Halal, kan du inngå kompromisser uansett hva det er.
Hvis det innebærer å slutte med noe som er Sunnah eller Mustahab.
Som vil gjøre foreldrene dine glade, så slutt med det.
Hvis det er noe som er Haram, gjør du ikke det.
Så gi aldri opp å prøve å opprette et godt forhold til foreldrene dine og alle slektninger.
Selv om de er muslimer eller ikke.
Å bryte familiebånd er alvorlig, for Islam anser familien som svært viktig. Søster, vær tålmodig, InshaAllah.
Alle her skal gjøre Du’a, InshaAllah.
For at Allah Subhaana Wa Ta’ala mykner hennes foreldres hjerter overfor henne og Islam.
Alle vær så snill, gjør Du’a til Allah Subhaana Wa Ta’ala at Han veileder foreldrene mine til Islam.
Ameen, ya Rabb-il-’Alameen.
Er du en dårlig muslim hvis du ikke bruker hijab, og hvor viktig er det?
Hvis du er en muslimsk jente, ber fem ganger om dagen, faster og så videre.
Er du da en dårlig muslim hvis du ikke bruker hijab? Hvor viktig er skautet?
Det er et stort spørsmål. Noen ganger er et slikt spørsmål vanskelig å svare på.
For alle har forskjellige omstendigheter og tilstander, som jeg ikke vet om.
Det er en måte jeg vil dere skal tenke på dette på, brødre og søstre.
Ikke bare tenk på hvor ille synden er at du ikke bruker hijab.
Tenk heller på hvor fremragende er Han, som du er ulydig mot.
Allah sier at dere skal gjøre noe fordi det er bra for dere.
Du vet ikke alltid hvorfor den tingen er bra for deg.
Men hvis Allah Subhaana Wa Ta’ala beordret deg til det, så er det fordi det er bra.
Hver gang vi er ulydige mot Allah, er det nesten som om vi sier:
«Jeg tror egentlig ikke på hva du sier, Allah. Jeg er ikke enig». Jeg vet det skyldes våre lyster og svakheter.
Men i realiteten, tenk på grunnene til hvorfor du ikke bruker hijab, eller hva det enn er som du må gjøre i Islam.
Som bønn.
Hvor mange mennesker, undrer jeg meg, ber ikke på jobben.
Men venter til de kommer hjem og tenker at de kan be alle bønnene på slutten av dagen.
Hvorfor ber de ikke på jobben?
Brødre og søstre, oftest er grunnen til at dere ikke ber fordi dere ikke har mot til å gjøre det.
Det er ikke fordi de ikke ville latt deg be.
De ville ikke ha hindret deg i å gå på toalettet osv. Har dere motet til å gjøre det?
Ta med bønneteppet, legg det ned ved siden av skrivebordet og be. Hva kommer de til å gjøre?
Så mye av dette, brødre og søstre, kommer i bunn og grunn til vår Iman.
Noen ganger er vi mer opptatt av hva folk sier enn det Allah Subhaana Wa Ta’ala vil vi skal gjøre.
Jeg vil ikke gå inn på hvor ille det er. Gjør så mye du kan av hva Allah har sagt vi skal gjøre.
Du vet om du har en unnskyldning eller ikke når du står foran Allah.
På den andre siden vil jeg ikke at brødre og andre søstre skal være dømmende.
Og tenke at søsteren ikke er bra.
Fordi hun ikke bruker hijab. Det vet du ikke. Du kjenner ikke til hennes omstendigheter.
Kanskje hun bare trenger støtte og kjærlighet.
Jeg vil virkelig oppfordre alle til å adlyde Allah så mye dere kan.
Hvis Allah har gitt ordre om å forlate noe, så gjør det.
Alhamdulillah.