Tip:
Highlight text to annotate it
X
Bok En kommer, den Martians kapitel Den fallende STAR
Så kom den natten av den første fallende stjerne.
Den ble sett tidlig på morgenen, brusende enn Winchester østover, en linje av ild
høyt oppe i atmosfæren.
Hundrevis må ha sett den, og tatt det for en vanlig fallende stjerne.
Albin beskrev det som å forlate en grønnaktig strek bak det som glødet for noen
sekunder.
Denning, vår største autoritet på meteoritter, uttalte at høyden av sin
første opptreden var omtrent nitti eller ett hundre miles.
Det virket for ham at det falt til jorden om hundre miles øst for ham.
Jeg var hjemme på den timen og skriving i min studie, og selv om mitt franske vinduer
ansikt mot Ottershaw og blinde var oppe (for jeg elsket i disse dager for å se opp på
nattehimmelen), så jeg ingenting av det.
Men dette underligste av alle ting som noensinne kom til jorden fra verdensrommet må ha
falt mens jeg satt der, synlig for meg hadde jeg bare så opp idet den passerte.
Noen av de som så sin flytur si det reiste med en hvesende lyd.
Jeg selv hørt noe om det.
Mange mennesker i Berkshire, Surrey, og Middlesex må ha sett fallet av det,
og, på det meste, trodd at en annen meteoritt hadde senket.
Ingen synes å ha plaget å lete etter den falne masse denne kvelden.
Men veldig tidlig på morgenen fattige Ogilvy, som hadde sett shooting star og som var
overbevist om at en meteoritt lå et sted på felles mellom Horsell, Ottershaw, og
Woking, steg tidlig med ideen om å finne det.
Finn det han gjorde, like etter daggry, og ikke langt fra sandkasser.
Et enormt hull hadde blitt gjort av virkningen av prosjektil, og sand og
grus hadde blitt slengt voldsomt i alle retninger over heia, forming hauger
synlig en kilometer og en halv unna.
Lyngen var i brann østover, og en tynn blå røyk steg mot daggry.
The Thing selv lå nesten helt begravd i sand, blant de spredte splinter av
en furu det måtte hutret til fragmenter i nedstigning sin.
Den avdekket en del hadde utseendet til en stor sylinder, caked over og omrisset
mykes opp av en tykk skjellete blakke incrustation.
Den hadde en diameter på rundt tretti meter.
Han nærmet seg masse, overrasket over størrelsen og mer så på formen, siden de fleste
meteoritter er avrundet mer eller mindre fullstendig.
Det var imidlertid fremdeles så varmt fra sin flukt gjennom luften som å forby hans
nær tilnærming.
En røring støy i sylinderen sin han tilskrives ulik kjøling av sin
overflate, for på den tiden ikke hadde det falt ham inn at det kunne være hul.
Han ble stående på kanten av gropen som Thing hadde gjort for seg selv, stirret
på sitt merkelige utseende, forbauset først og fremst på sitt uvanlige form og farge,
og dunkelt oppfatte selv da noen bevis av design i ankomst sitt.
Den tidlige morgenen var fantastisk stille, og sola, bare å slette furutrær
mot Weybridge, var allerede varm.
Han husket ikke hørt noen fugler denne morgenen, var det absolutt ingen vind
omrøring, og de eneste lydene var de svake bevegelsene innenfra cindery
sylinder.
Han var helt alene på felles.
Så plutselig oppdaget han med en start som en del av den grå klinker, den Ashy
incrustation som dekket meteoritten, falt utenfor den sirkulære kanten av
slutt.
Det ble slippe ut i flak og regner ned på sanden.
Et stort stykke plutselig løsnet og falt med en skarp lyd som brakte hans hjerte
inn i munnen hans.
For et minutt knapt han skjønte hva dette betydde, og selv om varmen var
overdreven, klatret han ned i gropen nær bulk å se Thing mer
tydelig.
Han innbilte selv da at kjøling av kroppen kan stå for dette, men hva
forstyrret at ideen var at asken falt bare fra slutten av
sylinder.
Og da han skjønte at, veldig sakte, den sirkulære toppen av sylinderen var
roterende på kroppen sin.
Det var en gradvis bevegelse som han oppdaget det bare gjennom å merke seg at en
svart merke som hadde vært nær ham fem minutter siden var nå på den andre siden av
omkretsen.
Selv da han knapt skjønte hva dette er angitt, før han hørte en dempet rist
lyd og så svart merke rykk frem en tomme eller så.
Så den tingen kom over ham i en flash.
Sylinderen var kunstig - hul - med en slutt som skrus ut!
Noe innenfor sylinderen ble skru toppen!
"Herregud!" Sa Ogilvy.
"Finnes det en mann i det - menn i den! Halvparten stekt i hjel!
Prøver å slippe unna! "Samtidig, med en rask mental sprang, han
knyttet tinget med blitsen på Mars.
Tanken på det trange skapningen var så forferdelig for ham at han glemte varmen og
gikk fram til sylinderen for å hjelpe sving.
Men heldigvis den kjedelige strålingen arrestert ham før han kunne brenne hendene på
fortsatt-glødende metall.
Da sto han tafatt et øyeblikk, snudde, krabbet ut av gropen, og
la på sprang vilt inn i Woking. Tiden da må ha vært et sted
om seks.
Han møtte en Wagoner og prøvde å få ham til å forstå, men historien han fortalte og hans
Utseendet var så vill - hatten var falt ned i pit - at mannen rett og slett kjørte
på.
Han var like mislykket med potman som var nettopp å låse dørene til
offentlig-huset ved Horsell Bridge.
Den karen trodde han var en tulling på frifot og gjorde et mislykket forsøk på å
lukket ham inn i Taproom.
At edru ham litt, og da han så Henderson, London journalist, i hans
hage, kalte han over palings og gjort seg forstått.
"Henderson," ropte han, "du så at shooting star i natt?"
«Vel», sa Henderson. "Det er ute på Horsell Common nå."
«Jøss!" Sa Henderson.
"Fallen meteoritt! Det er bra. "
"Men det er noe mer enn en meteoritt. Det er en sylinder - en kunstig sylinder,
mann!
Og er det noe inni. "Henderson stod opp med spaden i hans
hånd. "Hva er det?" Sa han.
Han var døv på det ene øret.
Ogilvy fortalte ham alt det han hadde sett. Henderson var et minutt eller så tar det i.
Da han slapp spaden, snappet opp jakken, og kom ut i veien.
De to mennene hastet tilbake straks til felles, og fant sylinderen fortsatt ligge
i samme posisjon.
Men nå lyder inne hadde opphørt, og en tynn sirkel av lys metall viste mellom
toppen og kroppen av sylinderen. Air ble enten inn eller flykte på
Rim med en tynn, fresende lyd.
De lyttet, rappet på skjellende brent metall med en pinne, og møte uten
respons, konkluderte de både mannen eller mennene inne må være følelsesløs eller død.
Selvfølgelig de to var helt ute av stand til å gjøre noe.
De ropte trøst og løfter, og gikk tilbake til byen igjen for å få
hjelpe.
Man kan forestille seg dem, dekket med sand, opphisset og uordnede, kjører opp på
liten gate i sterkt sollys like butikken folk tok ned sin
skodder og folk ble åpnet sine roms vinduer.
Henderson gikk inn jernbanestasjonen på en gang, for å telegrafere nyheten til
London.
De avisartikler hadde forberedt sinnene for mottak av ideen.
Ved åtte-tiden en rekke gutter og arbeidsledige menn hadde allerede begynt for
vanlig å se de "døde menn fra Mars."
Det var formen historien tok. Jeg hørte om det første fra min avis gutt
om kvart på ni år da jeg gikk ut for å få min Daily Chronicle.
Jeg ble naturligvis skremt, og mistet ingen tid i å gå ut og over Ottershaw
bro til sandkasser.