Tip:
Highlight text to annotate it
X
Vi var jegere og sankere
Sivilasasjonens forpost var overalt
Vi var bundet kun av jorden, havet og himmelen
Den åpne landevei kaller fremdeles mykt
Vår lille jordklode er galehuset blant de hundre, tusener, millioner av verdener
Vi som ikke en gang kan holde orden på vårt eget hjem
Splittet av rivaliseringer og hat
Skal vi våge oss ut i verdensrommet?
Innen vi er rede til å befolke selv det nærmeste av de andre solsystemene
vil vi ha forandret oss
Den enkle gangen av så mange generasjoner vil ha forandret oss
Nødvendighet vil ha forandret oss
Vi er en tilpasningsdyktig art
Det vil ikke være vi som når Alpha Centuri og de andre nærliggende stjernene
Det vil være en art veldig lik oss
Men med flere av våre styrker
Og færre av våre svakheter
Mer selvsikker, forutseende, dyktig og forsvarlig
På tross av alle våre feil, til tross for våre begrensinger og feilbarligheter
Er vi mennesker anlagt for storhet
Hvilke nye undre, utenkelige i vår tid
vil vi ha utrettet om en generasjon?
Og enda en?
Hvor langt vil vår nomadiske art ha nådd innen utgangen av neste århundre?
Og det neste årtusen?
Våre fjerne slektninger, trygt fordelt over mange verdener i det ganske solsystem, og bortenfor
vil være samlet
ved deres felles herkomst, og ved deres respekt for sin hjemplanet
Og ved vissheten om at uansett hvilke andre livsformer som måtte finnes: De eneste menneskene i hele universet
kommer fra Jorden
De vil stirre opp og myse etter den blå prikken på himmelen deres
De vil undres over hvor sårbar og begrenset vårt potensiale en gang var
Hvor skjør vår barndom
Hvor ydmyk vår begynnelse
Hvor mange elver vi måtte krysse, før vi fant vår vei.