Tip:
Highlight text to annotate it
X
0:00:02.970,0:00:05.180 Det mest slående for min del
når jeg gjennomgikk klippene, er hvor like vi er
rundt om i verden.
Dette er rå, personlige opptak som folk lar deg se
som vanligvis ikke ville vært med i en dokumentar.
Klippene handler om fødsler, kjærlighet,
barn, sykdom og død.
De fleste klippene havner
i den kategorien.
Etter å ha sett 200 klipp,
5-6 timers materiale, føler man seg som en terapeut
etter endt arbeidsdag hvor folk har
blottlagt sterke følelser og personlig
informasjon, og man er helt utslitt.
Å høre vanlige folk uttrykke så grunnleggende følelser og
ideer er svært kraftfullt og direkte.
Det vakre med denne filmen
er at den er så ærlig
og direkte.
Noe som går igjen i filmen er følelsen av
tid, og det føltes som det åpenbare å gå
for, men det fungerer, og man får følelsen av
at dagen gryr og mennesker står opp sammen.
Man går fra en tenåring i New York som forteller
deg hva han liker best til en utrolig masai-kvinne
med halskjeder som står utenfor hytten sin
og sier hva hun liker best, og den
kollisjonen er så vakker.
Man kan bygge en slags sekvens som om
én ting foregår gjennom mange ulike klipp.
En fyr i India tar en avis
fra aviskurven sin.
Et avisbud går opp trappene i Canada.
Han slipper den gjennom en brevsprekk i Italia, og en fyr i
Spania tar den opp, og en i Peru åpner og leser den.
Du kan fremstille det som én historie, selv om
det består av Frankenstein-deler.
Det er en film som prøver å undersøke hvordan
det er å leve i dag, hvordan det var å leve
den 24. juli med all slags smerte, vold og
grusomheter, men også kjærlighet, glede, håp og
forventninger som fantes den dagen, som er
til stede hver dag.