Tip:
Highlight text to annotate it
X
Velkommen til YouTubes mesterklasse i engelsk horn.
Mitt navn er Christine Pendrill,
og jeg spiller første engelskhornist
i London Symfoniorkester.
I dag skal jeg gi deg noen råd
om å forberede to orkestersoloer
til en prøvespilling.
Den ene er nok den mest berømte i repertoaret,
Largo fra Dvoraks Fra den nye verden,
og den andre er Berlioz' Ouverture til Romersk karneval.
Først vil jeg beskrive
instrumentet for deg.
Det hersker tvil om hva engelsk horn er.
Det heter ulike ting på ulike språk.
I USA heter det engelsk horn,
og i England heter det cor anglais.
Det er verken engelsk eller et horn.
Det er mange teorier om hvordan navnet oppstod,
men·de skal ikke jeg fortelle deg om.
Det er med i obofamilien,
og bruker et dobbelt munnstykke,
noe som lager litt lyd, slik...
akkurat som obo, bare større.
[Dvoraks niende symfoni]
Denne soloen virker misvisende enkel.
Notene er ikke vanskelige,
men noe av det første du bør tenke på
er hvor du skal puste.
Når du har bestemt tempoet,
bør du telle opp med et par slag
og bruke oppgangen til innpust.
Det er lurt å telle denne soloen i firetakt.
Du er kanskje fristet til å dele opp i åttendedeler
for å gjøre sekstendedelsnotene helt nøyaktige,
men da vil du miste tråden,
og spillingen kan fort bli oppstykket og hakkete.
Det andre du bør tenke på
før du begynner å spille, er dynamikken.
Denne delen er merket piano (p),
men hvis du ser noen takter inn i partiet,
kommer en pianissimo (pp).
Du bør begynne med en solo piano
som du kan spille svakere når du kommer til pianissimo.
Du trenger en enorm dynamisk rekkevidde i denne soloen,
for to takter etter pianissimo-delen,
går du opp til en forte (f) på en høy C.
Det kan være en utfordring på engelsk horn
fordi det ofte blir skralt på de høye tonene.
Et godt tips er å holde munnstykket svært avslappet
og virkelig støtte pusten.
Husk at du bruker veldig lite pust
med enormt mye trykk.
I sammenligning med sang,
må du holde munnstykket åpent
sånn at det kan vibrere.
Du vil ikke gå bort til en operasanger
som er i ferd med å synge den høyeste tonen
og klemme rundt halsen hans.
Det blir akkurat det samme.
Soloen i Berlioz' Ouverture til Romersk karneval
er en svært vokal melodi,
og dette skyldes at den er hentet fra materialet
til Berlioz' opera Benvenuto Cellini,
der den er en arie for tenor.
Cellini sverger sin kjærlighet for Teresa
i begynnelsen,
så den er svært lidenskapelig.
Noen takter lenger inn, blir den mer tankefull,
og han spør henne om, når han er langt borte,
vil kjærlighetens håp dø i hans hjerte.
[Berlioz' Ouverture til Romersk karneval]
Soloen begynner i mezzo forte (mf),
så ikke vær redd for å begynne litt selvsikkert.
Det er ikke begynnelsen på ouverturen.
Hvis du ikke kjenner til stykket,
så begynner det med en veldig livlig åpning,
etterfulgt av en horntone
som går sakte over i en klarinettone...
og så begynner du.
Første takt er noe uvanlig,
for selv om stykket går i 3/4-takt,
er det en fare for å gjøre at det høres ut
som om det går i 4/4
ved å spille som om det er to grupper av to.
Det bør du prøve å unngå.
Vær tydelig på at den går i 3/4,
slik at du ender på... Han synger: «Å, Teresa»,
og det kan hjelpe deg.
Beklager syngingen.
Når du er gjennom de to første taktene,
må du gå ned fra en D til en fiss,
noe som kan være vanskelig.
Det første jeg vil si
er at du må sørge for at munnstykket er fritt nok
til at du kan gjøre dette komfortabelt.
Om du fortsatt sliter,
skyldes det nok fingrene,
og du må sørge for
at du får venstre pekefinger på plass tidlig.
Du kan legge den ned mens du ennå spiller D-en,
og det vil nok hjelpe.
Hvis du er i tvil, er en nyttig øvelse
å overdrive feilen og trykke ned altfor sent
slik at du helt klart ikke får en fiss,
og så trykke ned veldig tidlig, slik:
Dette er sent...
[spiller sen tone]
Eller tidlig...
[spiller tidlig tone]
Du kan avgjøre hva som fungerer best.
Selv om frasen i denne soloen er meget lang,
er den oppstykket i mindre deler
med åttendedels pauser.
Disse er nyttige pusterom.
Du trenger ikke alltid puste inn i en pause.
Det kan også være veldig nyttig å bruke pausene til å puste ut.
En vanlig feil blant utøvere
er å puste for mye inn.
Da blir du som en ballong
med masse ubrukelig luft som du ikke kan gjøre noe med
bortsett fra å puste ut, og da mister du bare tid.
Et generelt tips: I de fleste soloer
puster jeg ikke inn mer
enn før en vanlig setning.
Det er snakk om å bruke luften
så sparsommelig som mulig.
Igjen bør du bruke svært lite luft
med stort trykk.
Ikke bli fristet til å blåse for sterkt.
Du vil bli overrasket over hvor lite luft du faktisk trenger.
I takt 27 vil du se at i den oppadgående skalaen
er ikke sekstendedelsnotene utydelige.
Jeg synes de bør spilles ganske legato,
så vidt definert med tungen.
Prøv å unngå enhver form for staccato.
Dette er nok upassende.
[spiller staccato]
Sånn ser det ut.
Om du ser for deg å spille tonene utydelig,
men berører så vidt munnstykket med tungen,
får du en definert legato.
[spiller legato]
Selv om neste takt ikke er markert som svakere,
kommer den jo på slutten av diminuendoet.
Her synger operasangeren
med en svært tankefull følelse.
Så jeg synes det er fint
å spille det litt svakere
og mer ettertenksomt.
I takt 32 må du ikke la deg lure av rytmen.
Den ser litt skummel ut på notearket,
men den er faktisk ganske grei.
Du trenger ikke forhaste deg.
Hvis du ser for deg at det er sekstendedelsnoter,
og punkterer den siste,
er de faktisk ganske langsomme.
[spiller takt 32 langsomt]
Tell sakte til tre
og få alt til å passe inn.
Soloen må være uttrykksfull og varm,
men samtidig holde takten
fordi akkompagnementet er celloer i pizzicato
som spiller åttendedelsnoter
og definerer hvert slag for deg.
Du har ikke plass til å utfolde deg.
En annen viktig note
er oppgangen til takt 34.
Det er en sekstendedelsnote.
Den ser kort ut,
men om du tenker på det,
er det en ganske lang tone.
Hvis du teller én, to
og tre...
så går sekstendedelstonene
én, to, tre, fire, én, to, tre, da da.
Gjør oppgangen tydelig.
Dette er en nydelig bit.
Se for deg at du er operatenoren
som seiler opp mot den høye H-en.
På enkelte instrumenter forenkles den høye H-en
ved å spille C eller ciss
eller en kombinasjon av fingre på høyre hånd.
På et konservatorieinstrument har du en ulempe
fordi de fleste fingre vil gjøre H-en om til en C.
Dette bør du for all del unngå.
Det er verdt å eksperimentere med ditt eget instrument
for å finne noe som kan gjøre det
til en sterkere tone.
Det er frasens høydepunkt,
markert som sforzando,
så gi det alt du har.
Etter å ha klart sforzandoen
og den flotte høye H-en,
er det fristende å puste.
Det er faktisk lurt å puste der
av praktiske årsaker.
Men musikalsk sett er det mye bedre
om du kan unngå det.
Det stykker opp frasen for mye.
Den er mye vanskeligere hvis du ikke puster der,
for munnstykket
er på rett sted til den høye tonen,
men det er ukomfortabelt når du går ned i skalaen
mot bunnen.
Men det er verdt å øve.
Jeg skal demonstrere denne delen med et pust,
og så uten,
så kan dere avgjøre selv.
[spiller takt 34 med pust]
Og nå, uten pust.
[spiller takt 34 uten pust]
Noe jeg vil nevne
er å passe på slutten av tonene
i tillegg til begynnelsen.
De fleste fokuserer på starten av tonen,
og er lettet om den kommer ut.
Tenk på hvordan du skal avslutte den.
Det hadde vært synd
i første frase å spille...
[spiller skala som stopper brått]
Det er ikke musikk lenger.
La tonen dø hen naturlig.
[spiller hele skalaen]
Dere er nok enig i at det er litt finere.
Tenk på hvordan du skal bruke vibratoen.
Dette er som sagt en veldig vokal solo.
Den trenger varme og næring i lyden,
og litt vibrato bidrar til nettopp det.
Det hjelper deg også med tonene på slutten av fraser.
I takt 30 må du gå glidende fra E til C.
Det er ganske nyttig
å ha to fingre nede for høyre hånd på E-en
mens jeg spiller C-en.
Det hjelper tonen,
som kan være svak på instrumentet.
Det gjør den litt varmere.
Det gir deg også et grep om hornet
slik at du ikke mister det.
[spiller takt 30]
Etter opptakten til takt 34,
en ekte sekstendedelsnote,
kan det være fristende å forhaste åttendedelsnoten
i begynnelsen av neste takt.
Her begynner det dramatiske øyeblikket,
så hold takten, er du snill.
Jeg synes det er ganske nyttig
å tenke på to sekstendedelsnoter på åttendedelsnoten.
Da raser man ikke oppover skalaen slik...
[spiller skalaen sakte]
snarere enn...
[spiller skalaen raskt]
Det kan hjelpe å øve
på å definere notene.
[spiller definert skala]
Den er lenger på fiss enn du tror.
Takk for at du så på denne mesterklassen.
Jeg håper du syntes noen ideer var interessante
og vil bli med på dette fantastiske prosjektet.
Husk at musikken kun handler om deg.
Det handler om å nyte det og utvikle ferdighetene dine.
Kos dere, og lykke til.