Tip:
Highlight text to annotate it
X
Howards End av EM Forster kapittel 44
Toms far var å kutte den store enga. Han gikk igjen og igjen midt surrende
kniver og søte lukt av gress, som omfatter med innsnevring sirkler de
hellig midten av feltet.
Tom ble forhandlet med Helen. "Jeg har ingen anelse," svarte hun.
"Tror du baby kan, Meg?" Margaret la ned sitt arbeid og betraktes
dem fraværende.
"Hva var det?" Spurte hun. "Tom ønsker å vite om barnet er gammelt
nok til å spille med høyet? "" Jeg har ikke minst forestillingen, "svarte
Margaret, og tok opp hennes arbeid igjen.
"Nå, Tom, er barnet ikke å stå, han er ikke å ligge på ansiktet hans, han er ikke å ligge så
at hodet logrer, han er ikke å bli ertet eller kilt, og han er ikke å bli kuttet i
to eller flere stykker av kniven.
Vil du være så forsiktig som alle det? "Tom holdt ut med armene.
"Det barn er en fantastisk barnepike," bemerket Margaret.
"Han er glad i barnet.
Det er derfor han gjør det! "Var Helen svar. De kommer til å bli livslange venner. "
"Starter på alderen seks og en?" "Selvfølgelig.
Det vil være en stor ting for Tom. "
"Det kan være en større ting for barnet." Fjorten måneder hadde gått, men Margaret
fortsatt stoppet på Howards End. Ingen bedre plan hadde skjedd henne.
Enga er at man recut, ble de store røde valmuer gjenåpningen i hagen.
Juli ville følge med de små, røde valmuer blant hveten, august med
skjæring av hvete.
Disse små hendelsene ville bli en del av hennes år etter år.
Hver sommer ville hun frykter for at brønnen skulle gi ut hver vinter for at ikke
rør skal fryse; hvert vestlig kuling skulle blåse den Wych-alm ned og bringe
ende av alle ting, og så hun ikke kunne lese eller snakke i løpet av en vestlig kuling.
Luften var rolig nå.
Hun og hennes søster ble satt på restene av Evie sin spott, hvor plenen
fusjonert inn i feltet. "Hva en gang de alle er!" Sa Helen.
"Hva kan de gjøre inne?"
Margaret, som vokste mindre snakkesalig, svarte ikke.
Lyden av kutteren kom midlertidig, som brøt bølgene.
Like ved dem en mann var klar til å ljå ut en av de Dell-hullene.
"Jeg skulle ønske Henry var ute for å nyte dette," sa Helen.
"Denne nydelig vær og for å bli stengt inne i huset!
Det er veldig vanskelig. "" Det må være, "sa Margaret.
"Den Høysnue er hans sjef innvending mot å bo her, men han mener det er verdt
stund. "" Meg er eller ikke er han syk?
Jeg kan ikke skjønne. "
"Ikke syk. Evig lei.
Han har jobbet veldig hardt hele sitt liv, og la merke til ingenting.
De er de menneskene som kollapse når de legger merke til en ting. "
"Jeg antar han er bekymret fryktelig om sin del av floke."
"Forferdelig.
Det er derfor jeg ønsker Dolly hadde ikke kommet, også i dag.
Likevel ville han dem alle til å komme. Det må være. "
"Hvorfor vil han dem?"
Margaret svarte ikke. "Meg, kan jeg fortelle deg noe?
Jeg liker Henry. "" Du ville være merkelig hvis du ikke gjorde det, "sa
Margaret.
"Jeg usen't til." "Usen't!"
Hun senket blikket et øyeblikk til den svarte avgrunn av fortiden.
De hadde krysset det, alltid unntak Leonard og Charles.
De bygde opp et nytt liv, obskure, men forgylt med ro.
Leonard var død; Charles hadde to år mer i fengsel.
En usen't alltid å se klart før den tid.
Det var annerledes nå.
"Jeg liker Henry fordi han ikke bekymre deg." "Og han liker deg fordi du ikke gjør det."
Helen sukket. Hun virket ydmyket, og begravde ansiktet
i hendene.
Etter en tid sa hun: "Above kjærlighet", en overgang mindre brå enn den dukket opp.
Margaret har aldri sluttet å virke. "Jeg mener en kvinnes kjærlighet til en mann.
Jeg skal jeg skal henge livet mitt på å at når, og ble kjørt opp og ned og om
som om noe var bekymringsfull gjennom meg. Men alt er fredelig nå, jeg synes
kurert.
At Herr Forstmeister, hvem Frieda holder å skrive om, må være en edel karakter,
men han ikke ser at jeg aldri skal gifte seg med ham eller noen.
Det er ikke skam eller mistillit til meg selv.
Jeg rett og slett kunne ikke. Jeg avsluttet.
Jeg pleide å være så drømmende om en manns kjærlighet som en jente, og tror at for godt eller ondt
kjærlighet må være den store tingen.
Men det har ikke vært, det har vært seg selv en drøm.
Er du enig? "" Jeg er ikke enig.
Jeg gjør ikke det. "
"Jeg burde huske Leonard som elsker min," sa Helen, stepping ned i feltet.
"Jeg fristet ham og drepte ham, og det er sikkert det minste jeg kan gjøre.
Jeg ønsker å kaste ut hele mitt hjerte til Leonard på slik en ettermiddag som dette.
Men jeg kan ikke. Det er ingen god late.
Jeg glemmer ham. "
Øynene fylles med tårer. "Hvordan ingenting ser ut til å matche - hvordan, min
elskling, min dyrebare - "Hun avbrøt. "Tommy"
"Ja, takk?"
"Baby er ikke å prøve og stå -. Det er noe lyst i meg.
Jeg ser dere elske Henry, og forstå ham bedre daglig, og jeg vet at døden
ville ikke skille deg i det minste.
Men jeg - Er det noe forferdelig grusom, kriminell defekt "?
Margaret forstummet henne. Hun sa: "Det er bare at folk er langt
mer annerledes enn det som er latet.
Over hele verden menn og kvinner er foruroligende fordi de ikke kan utvikle seg som
de er ment å utvikle seg. Her og der de har en sak,
og det trøster dem.
Ikke slite deg selv, Helen. Utvikle hva du har, elsker barnet.
Jeg liker ikke barn. Jeg er takknemlig for å ha ingen.
Jeg kan spille med sin skjønnhet og sjarm, men det er alt - ingenting ekte, ikke en skrap av
hva det burde være. Og andre - andre går lenger stille, og
flytte utenfor menneskeheten helt.
Et sted, samt en person, kan fange glød.
Ser dere ikke at alt dette fører til trøste til slutt?
Det er en del av kampen mot sameness.
Forskjeller - Eternal forskjeller, plantet av Gud i en enkelt familie, slik at det
kan alltid være farge, sorg kanskje, men fargen i den daglige grå.
Da kan jeg ikke ha deg bekymre Leonard.
Ikke dra i den personlige når det ikke vil komme.
Glem ham. "
"Ja, ja, men hva har Leonard fått ut av livet?"
"Kanskje et eventyr." "Er det nok?"
«Ikke for oss.
Men for ham. "Helen tok opp en haug med gress.
Hun så på sorrel, og den røde og hvite og gule kløver, og Quaker
gress, og tusenfryd, og Bents som komponerte den.
Hun løftet den til ansiktet hennes.
"Er det søtningsstoffer ennå?" Spurte Margaret. "Nei, bare visnet."
"Det vil blidgjøre morgen." Helen smilte.
"Å, Meg, er du en person," sa hun.
"Tenk på racketen og torturere denne tiden i fjor.
Men nå kunne jeg ikke stoppe ulykkelig hvis jeg prøvde. Hva en forandring - og alt gjennom deg "!
"Å, vi bare slo seg ned.
Du og Henry lærte å forstå hverandre og å tilgi, gjennom hele
høst og vinter. "" Ja, men som slo oss ned? "
Margaret svarte ikke.
Den scything hadde begynt, og hun tok av lorgnetten å se den.
"Du!" Ropte Helen. "Du gjorde det hele, sø***, selv om du er
for dum til å se.
Å bo her var planen din - Jeg ville at du, han ville at du, og alle sa det var
umulig, men du visste.
Bare tenk på våre liv uten deg, Meg - jeg og babyen med Monica, motbydelig av teori,
Han rakte om fra Dolly til Evie. Men du plukket opp bitene, og gjort oss til en
hjem.
Kan ikke det slå deg - selv for et øyeblikk - at livet ditt har vært heroisk?
Kan du ikke husker de to månedene etter at Charles arrestasjonen, når du begynte å handle,
og gjorde alt? "
«Du var både syk på den tiden," sa Margaret.
"Jeg gjorde de åpenbare tingene. Jeg hadde to invalide til sykepleier.
Her var et hus, ferdig møblert og tom.
Det var tydelig. Jeg visste ikke selv at det ville bli til en
permanent hjem.
Ingen tvil om jeg har gjort litt mot å rette ut flokene, men ting som jeg
kan ikke uttrykket har hjulpet meg. "" Jeg håper det vil være permanent, "sa Helen,
drive bort til andre tanker.
"Jeg tror det. Det finnes øyeblikk da jeg føler Howards End
merkelig vår egen. "" Likevel er London krypende. "
Hun pekte over enga - over åtte eller ni enger, men på slutten av dem var en
rød rust. "Du ser at i Surrey og selv Hampshire
nå, »fortsatte hun.
"Jeg kan se det fra Purbeck Downs. Og London er bare en del av noe annet,
Jeg er redd. Livet kommer til å bli smeltet ned, over hele
verden. "
Margaret visste at søsteren snakket virkelig. Howards End, Oniton, de Purbeck Downs, de
Oderberge, var alle levninger, og den smeltedigel ble forberedt for dem.
Logisk, hadde de ingen rett til å være i live.
Ens håp var i svakhet av logikk. Ble de muligens jorden slå tiden?
"Fordi en ting er koken nå, trenger det ikke gå sterkt for alltid," sa hun.
"Dette mani for bevegelse har bare satt i løpet av de siste hundre årene.
Det kan bli etterfulgt av en sivilisasjon som ikke vil være en bevegelse, fordi det vil hvile
på jorden.
Alle skiltene er mot det nå, men jeg kan ikke hjelpe håper, og veldig tidlig i
morgen i hagen føler jeg at huset vårt er fremtiden, så vel som tidligere. "
De snudde seg og så på den.
Deres egne minner farget det nå, hadde for Helens barn er født i det sentrale
rom på ni.
Da Margaret sa, "Å, ta vare -!" For noe flyttet bak vinduet i
hall, og døren åpnes. "The konklave s breaking til slutt.
Jeg skal gå. "
Det var Paulus. Helen trakk med barna langt inn
feltet. Vennlige stemmer hilste henne.
Margaret steg, for å møte en mann med en tung svart bart.
"Min far har bedt for deg," sa han med fiendtlighet.
Hun tok sitt arbeide og fulgte ham.
"Vi har snakket business,» fortsatte han, «men jeg tør si at du visste alt
om det på forhånd. "" Ja, det gjorde jeg. "
Klønete av bevegelse - for han hadde tilbrakt hele sitt liv i salen - Paul kjørte foten
mot maling av inngangsdøren. Fru Wilcox gav et lite skrik av ergrelse.
Hun likte ikke noe riper, hun stoppet i hallen for å ta Dolly sin boa og
hansker ut av en vase.
Hennes mann ble liggende i en stor skinnstol i spisestuen, og ved hans side,
holde hånden litt demonstrativt, var Evie.
Dolly, kledd i lilla, satt ved vinduet.
Rommet var litt mørkt og airless, de var forpliktet til å holde det slik
inntil carting av høyet.
Margaret ble med familien uten å snakke, fem av dem hadde møtt allerede
på te, og hun visste godt hva som skulle sies.
Avsky for å kaste bort sin tid, gikk hun på søm.
Klokken slo seks. "Er dette kommer til å passe alle?" Sa
Henry i en trett stemme.
Han brukte de gamle fraser, men effekten var uventet og skyggeaktig.
"Fordi jeg ikke vil at dere alle kommer hit senere og klager på at jeg har vært
urettferdig. "
"Det er åpenbart må passe oss," sa Paul.
«Om forlatelse, gutten min. Du har bare å snakke, og jeg vil la
huset til deg i stedet. "
Paul rynket pannen dårlig temperedly, og begynte å klø på armen hans.
"Som jeg har gitt opp friluftslivet som passet meg, og jeg har kommet hjem for å se
etter virksomheten, er det ikke bra mitt slo seg ned her, "sa han omsider.
"Det er egentlig ikke landet, og det er ikke byen."
"Veldig bra. Har passer min arrangement du, Evie? "
"Selvfølgelig, far."
"Og du, Dolly?" Dolly løftet henne falmet lille ansiktet, noe som
sorg kunne visne, men ikke stødig. "Perfectly utmerket,» sa hun.
"Jeg trodde Charles ville det for guttene, men sist gang jeg så ham sa han nei, fordi
Vi kan umulig leve i denne delen av England igjen.
Charles sier at vi bør endre vårt navn, men jeg kan ikke tenke hva du skal, for Wilcox bare
drakter Charles og meg, og jeg kan ikke tenke på noe annet navn. "
Det var en generell stillhet.
Dolly så nervøst rundt i frykt for at hun hadde vært upassende.
Paul fortsatte å klø armen. "Da jeg la Howards End til min kone
absolutt, »sa Henry.
"Og la alle forstå at, og etter at jeg er død la det ikke være sjalusi
og ingen overraskelse. "Margaret svarte ikke.
Det var noe uhyggelig i triumf henne.
Hun, som aldri hadde forventet å erobre noen, hadde ladet rett gjennom disse
Wilcoxes og brutt opp livene sine. "I følge, la jeg min kone ingen penger,"
sa Henry.
"Det er hennes eget ønske. Alt som hun ville hatt vil bli delt
blant dere.
Jeg er også gir deg mye i min levetid, slik at du kan være uavhengig av
meg. Det er hennes ønske også.
Hun er også å gi bort en god del penger.
Hun har til hensikt å redusere sin inntekt til det halve i løpet av de neste ti årene, hun har til hensikt når
hun dør å forlate huset til henne - til nevøen hennes, ned i feltet.
Er alt dette klart?
Forstår alle? "Paulus reiste seg.
Han var vant til innfødte, og en svært lite ristet ham ut av engelskmannen.
Føler mandig og kynisk, sa han: "Nede i feltet?
Kom! Jeg tror vi kanskje har hatt hele
etablering, inkludert piccaninnies. "
Fru Cahill hvisket: "Ikke, Paul. Du lovte du skulle ta omsorg. "
Føler en kvinne av verden, reiste hun og forberedt på å ta henne permisjon.
Hennes far kysset henne.
"Good-bye, gammel jente," sa han, «du ikke bekymre meg."
"Good-bye, pappa." Da var det Dolly sin tur.
Engstelig for å bidra, lo hun nervøst, og sa: "Good-bye, Mr. Wilcox.
Det virker merkelig at fru Wilcox burde ha forlatt Margaret Howards End, og
men hun får det, tross alt. "
Fra Evie kom en skarpt tegnet pust. "Good-bye," sa hun til Margaret, og
kysset henne. Og igjen og igjen falt ordet, som
ebbe av en døende sjø.
"Good-bye." "Good-bye, Dolly."
"So long, far." "Good-bye, gutten min, alltid ta vare på
selv. "
"Good-bye, fru Wilcox." "Good-bye.
Margaret fikk sine besøkende til porten. Så vendte hun tilbake til mannen sin, og la
hodet i hendene.
Han var pitiably sliten. Men Dolly bemerkning hadde interessert henne.
Endelig sa hun: "Kan du fortelle meg, Henry, hva var det om fru Wilcox
ha forlatt meg Howards End? "
Fredelig til han svarte: "Ja, det gjorde hun. Men det er en svært gammel historie.
Da hun var syk, og du var så snill mot henne at hun ønsket å gjøre deg litt tilbake,
og, ikke å være seg selv på den tiden, skriblet "Howards End" på et stykke
papir.
Jeg gikk inn i den grundig, og, som det var tydelig fantasifull, setter jeg det til side, lite
vite hva min Margaret ville være for meg i fremtiden. "
Margaret var taus.
Noe ristet liv i sine innerste utsparinger, og hun skalv.
"Jeg gjorde ikke feil, det gjorde jeg?" Spurte han, bøyer seg ned.
"Du gjorde det ikke, elskling.
Ingenting har blitt gjort galt. "Fra hagen kom latteren.
"Her er de endelig!" Utbrøt Henry, kople seg med et smil.
Helen stormet inn i mørket, holder Tom med en hånd og bære babyen på
andre. Det var rop smittende glede.
"Feltets cut!"
Helen ropte ivrig - "den store enga! Vi har sett helt til slutt, og det vil være
en slik avling av høy som aldri! "Weybridge, 1908-1910.