Tip:
Highlight text to annotate it
X
Kapittel XIX "det har kommet!"
Selvfølgelig Dr. Craven hadde blitt sendt for morgenen etter at Colin hadde hans raserianfall.
Han var alltid sendt for på én gang når noe slikt skjedde, og han fant alltid, når han
ankom, en hvit rystet gutt liggende på sengen, furten og likevel så hysterisk at han
var klar til å bryte ut i frisk hulkende i det minste ord.
Faktisk Dr. Craven fryktet og avskydde vanskelighetene med disse besøkene.
Denne gangen var han borte fra Misselthwaite Manor frem ettermiddag.
"Hvor er han?" Spurte han fru Medlock snarere irritert da han kom.
"Han vil bryte en blod-fartøy i en av disse passer en dag.
Gutten er halvt sinnsyk med hysteri og nytelsessyke. "
"Vel, sir,» svarte fru Medlock ", vil du nesten ikke tro dine øyne når du ser
ham. Som vanlig sur-faced barn som er nesten
så ille som selv nettopp har forhekset ham.
Hvordan hun har gjort det er det ikke å fortelle. Herren vet hun ingenting å se på og
du knapt hørt henne snakke, men hun gjorde det ingen av oss tør gjøre.
Hun bare fløy på ham som en liten katt i går kveld, og stemplet føttene og beordret ham
slutte og skrike, og noe hun skremt ham slik at han faktisk gjorde stopp, og denne
ettermiddag - vel bare komme opp og se, sir.
Det fortid kreditering. "Scenen som Dr. Craven skuet da han
gikk sin pasientens Rommet var faktisk ganske forbløffende for ham.
Som fru Medlock åpnet døren, hørte han lo og prate.
Colin var på sofaen hans i slåbroken og han satt opp ganske rett
ser på et bilde i en av hagen bøker og snakker til vanlig barn som på
det øyeblikket kunne knapt bli kalt vanlig
det hele tatt fordi ansiktet hennes var så glødende med glede.
"De lange spir av blått seg - we'll har mye av dem," Colin var annonsere.
"De kalles Del-Phin-iums."
"Dickon sier de er larkspurs laget store og flotte," ropte Mistress Mary.
"Det er klumper der allerede." Da de så Dr. Craven og stoppet.
Mary ble ganske stille og Colin så gretten.
"Jeg beklager å høre du var syk i går kveld, gutten min," Dr. Craven sa en bagatell
nervøst.
Han var heller en nervøs mann. "Jeg er bedre nå - mye bedre," Colin
svarte, snarere som en Rajah. "Jeg skal ut i stolen min i en dag eller to
hvis det er fint.
Jeg ønsker litt frisk luft. "Dr. Craven satte seg ned med ham og følte hans
puls og så på ham nysgjerrig.
"Det må være en veldig fin dag," sa han, "og du må være veldig forsiktig så du ikke dekk
selv. "" Frisk luft skal ikke trette meg, "sa den unge
Rajah.
Da hadde det vært tilfeller da denne samme unge herren hadde skrek høyt med
raseri og hadde insistert på at frisk luft ville gi ham kald og drepe ham, er det ikke å være
undret seg over at hans lege følte litt forskrekket.
"Jeg trodde du ikke liker frisk luft," sa han.
"Jeg ikke når jeg er av meg selv," svarte Rajah, "men fetteren min går ut med
meg. "" Og barnepiken, selvfølgelig? "foreslo Dr.
Craven.
"Nei, jeg vil ikke ha sykepleier", så storslagent at Maria ikke kunne hjelpe
husker hvordan de unge innfødte Prince hadde sett med sine diamanter og smaragder og
perler stakk over ham og de store
rubiner på den lille mørke hånden han hadde vinket å kommandere sine tjenere å nærme seg med
salaams og motta hans ordrer. "Min fetter vet å ta vare på meg.
Jeg er alltid bedre når hun er med meg.
Hun gjorde meg bedre i går kveld. En meget sterk gutt jeg vet vil presse mine
vogn. "Dr. Craven føltes ganske skremt.
Hvis dette kjedelig hysteriske gutten burde sjanse til å få godt han selv ville miste
alle sjanse for å arve Misselthwaite, men han var ikke en samvittighetsløs mann, skjønt han
var en svak en, og han hadde ikke tenkt å la ham kjøre inn i selve fare.
"Han må være en sterk gutt og en stødig gutt," sa han.
"Og jeg må vite noe om ham.
Hvem er han? Hva er navnet hans? "
"Det er Dickon," Mary snakket opp plutselig. Hun følte liksom at alle som visste
myra må vite Dickon.
Og hun hadde rett, også. Hun så at i et øyeblikk Dr. Craven er
alvorlig ansikt avslappet i et lettet smil. "Å, Dickon," sa han.
"Hvis det er Dickon du vil være trygge nok.
Han er så sterk som en myr ponni, er Dickon. "" Og han er trofast, "sier Maria.
"Han er th 'trustiest gutten i' Yorkshire." Hun hadde snakket Yorkshire til Colin og
hun glemte seg selv.
"Visste Dickon lære deg det?" Spurte dr. Craven, ler direkte.
"Jeg lærer det som om det var fransk", sa Mary ganske kaldt.
"Det er som en innfødt dialekt i India.
Veldig flinke folk prøver å lære dem. Jeg liker det og det gjør Colin. "
"Vel, vel," sa han. "Hvis det morer du kanskje ikke vil gjøre deg
noen skade.
Har du ta bromide i går kveld, Colin? "
"Nei," Colin besvart.
"Jeg ville ikke ta det først og etter Mary gjorde meg rolig hun snakket meg til å sove - i et
lav stemme - om våren krype inn i en hage ".
"Det høres beroligende," sier Dr. Craven, mer forvirret enn noensinne og skotter
sidelengs ved Mistress Mary sitter på krakken sin og ser ned stille på
teppe.
"Du er tydeligvis bedre, men du må huske på -"
"Jeg ønsker ikke å huske,» avbrøt den Rajah, vises igjen.
"Når jeg lyver for meg selv og husker at jeg begynner å få smerter overalt og tenker jeg
ting som gjør meg begynne å skrike, fordi jeg hater dem så.
Hvis det var en lege noe sted som kan gjøre deg glemmer du var syk i stedet for
husker det ville jeg ha ham brakt hit. "
Og han vinket en tynn hånd som burde egentlig ha vært dekket med kongelig signet
ringene er laget av rubiner. "Det er fordi min fetter får meg til å glemme
at hun gjør meg bedre. "
Dr. Craven hadde aldri laget et så kort opphold etter en "raserianfall", pleier han var forpliktet
å forbli en svært lang tid og gjøre en stor mange ting.
Denne ettermiddagen han ikke gi noen medisin eller la noen nye ordrer, og han ble spart
noen ubehagelig scener.
Da han gikk ned trappen han så veldig gjennomtenkt, og når han snakket med Mrs.
Medlock i biblioteket hun følte at han var en mye forvirret mann.
"Vel, sir," hun våget, "kunne du trodd det?"
"Det er absolutt en ny tilstand,» sa legen.
"Og det er ikke benektes det er bedre enn den gamle."
"Jeg tror Susan Sowerby rett - gjør jeg det," sa fru Medlock.
"Jeg sluttet i hytte henne på vei til Thwaite i går og hadde litt diskusjon
med henne.
Og hun sier til meg: «Vel, Sarah Ann, mayn't hun være en god barn, en 'hun mayn't være en
pene, men she'sa barn, behov barn barn. 'en
Vi gikk på skolen sammen, Susan Sowerby og meg. "
"Hun er den beste syke sykepleier jeg vet," sier Dr. Craven.
"Når jeg finner henne i en hytte jeg vet at sjansene for at jeg skal redde min pasient."
Mrs. Medlock smilte. Hun var glad i Susan Sowerby.
"Hun har en måte med henne, har Susan," hun dro på ganske volubly.
"Jeg har tenkt hele morgenen på en ting hun sa i går.
Hun sier: "En gang da jeg var givin 'th' barn litt av en forkynner etter at de hadde
vært bekjempende jeg Ses til dem alle, "Da jeg var på skolen min jography fortalt som th 'verden var
formet som en appelsin et 'jeg fant ut før
Jeg var ti at th "hele oransje ikke tilhører ingen.
Ingen eier mer enn hans bit av et kvartal en "det er tider det virker som det ikke
enow kvartaler å gå rundt.
Men ikke deg - ingen o 'du - tror du egen th' hel appelsin eller du finner ut
du er feil, en "du vil ikke finne det ut uten harde slag."
Hva barn lærer av barn, sier hun, «er at det er ingen mening i grabbin '
på th 'hel appelsin - skrelle en "alt. Hvis du gjør det vil du sannsynligvis ikke få enda th '
pips, en 'dem er for bitre til å spise. "
"She'sa klok kvinne," sier Dr. Craven, setter på frakken.
"Vel, hun har en måte å si ting," avslutter fru Medlock, mye fornøyd.
"Noen ganger har jeg sagt til henne:« Eh! Susan, hvis du var en annen kvinne en 'ikke-diskusjon
slikt bredt Yorkshire jeg har sett de gangene da jeg skulle ha sagt du var smart. "
Den natten Colin sov uten en gang oppvåkning og da han åpnet øynene i
morgenen han lå stille og smilte uten å vite det - smilte fordi han følte seg så
nysgjerrig komfortabel.
Det var faktisk kjekt å være våken, og han snudd og strakte sine lemmer
luksuriøst. Han følte som om stramme strenger som hadde holdt
ham hadde løsnet seg og la ham gå.
Han visste ikke at Dr. Craven ville ha sagt at nervene var avslappet og uthvilt
selv.
I stedet for å ligge og stirre i veggen og ønsker han ikke hadde vekket, hans sinn
var full av planene han og Mary hadde gjort i går, bilder av hagen og
Dickon og hans ville skapninger.
Det var så fint å ha ting å tenke på.
Og han hadde ikke vært våken mer enn ti minutter da han hørte føtter som går langs
korridoren og Mary var på døren.
I neste øyeblikk var hun i rommet og måtte løpe over til sengen, og bringer med seg en
waft av frisk luft full av lukten av formiddagen.
"Du har vært ute!
Du har vært ute! Der er det fine lukten av løv! "Han
gråt.
Hun hadde kjørt og håret hennes var løs og blåst og hun var lyse med luften
og rosa i kinnene, selv om han ikke kunne se den.
"Det er så vakkert!" Sa hun, litt andpusten med fart henne.
"Du har aldri sett noe så vakkert! Det har kommet!
Jeg trodde det hadde kommet at andre morgenen, men det var bare kommer.
Det er her nå! Det har kommet, våren!
Dickon sier så! "
"Har det?" Ropte Colin, og selv om han egentlig visste ingenting om det han følte sitt hjerte
beat. Han faktisk satte seg opp i sengen.
"Åpne vinduet!" La han til, ler halvparten med frydefull spenning og halvparten på sin egen
fancy. "Kanskje vi kan høre gyldne trompeter!"
Og selv om han lo, var Maria ved vinduet i et øyeblikk, og i et øyeblikk mer det
ble åpnet bredt og friskhet og mykhet og luktene og fuglenes sanger var pouring
gjennom.
"Det er frisk luft," sa hun. "Ligg på ryggen og trekke i lange åndedrag
av det. Det er hva Dickon gjør når han ligger på
heiene.
Han sier han føler det i hans årer, og det gjør ham sterk og han føler som om han
kunne leve evig og alltid. Pust det og puste det. "
Hun var bare gjentar det Dickon hadde fortalt henne, men hun fanget Colin er fancy.
«For evig og alltid"!
Gjør det ham til å føle sånn? "Sa han, og han gjorde som hun sa, tegning i lange
dype åndedrag igjen og igjen til han følte at noe helt nytt og
herlig skjedde med ham.
Mary var ved sengekanten hans igjen. "Ting er crowding opp av jorden,"
hun løp på i en hast.
"Og det er blomster uncurling og knopper på alt og de grønne sløret har
dekket nesten alle de grå og fuglene er i en slik travelt om deres reir for
frykter de kan være for sent at noen av dem
er selv kjemper for steder i hemmelige hagen.
Og rose-busker se så veike som Wick kan være, og det er primroses i
gater og skoger, og de frøene vi plantet er opp, og Dickon har brakt reven og
The Crow og ekorn og en nyfødt lam. "
Og da hun trakk pusten.
Den nyfødte lam Dickon hadde funnet tre dager før liggende ved sin døde mor blant
den Gorse busker på myr. Det var ikke første morløse lam han hadde
funnet og han visste hva de skal gjøre med det.
Han hadde tatt det til hytta pakket inn i jakken hans og han hadde latt det ligge nær
brann og hadde matet den med varm melk.
Det var en myk ting med en elskling dum babyen ansikt og ben ganske lang for sine
kroppen.
Dickon hadde båret den over myra i armene og tåteflaske var i hans
lomme med et ekorn, og da Mary hadde sittet under et tre med sin halte warmness
sammenkrøpet i fanget hennes hadde hun følte det som om hun var altfor full av merkelige glede å snakke.
Et lam - et lam! En levende lam som lå på fanget som en
baby!
Hun beskriver det med stor glede og Colin var lytting og tegning i lange
åndedrag av luft når sykepleieren inn. Hun startet litt ved synet av
åpent vindu.
Hun hadde sittet kvelende i rommet mang en varm dag fordi hennes pasient var sikker på at
åpne vinduer ga folk kaldt. "Er du sikker på at du ikke er kjølig, Master
Colin? "Spurte hun.
"Nei," var svaret. "Jeg puster lang pust av frisk luft.
Det gjør deg sterk. Jeg skal komme opp i sofaen for
frokost.
Min fetter skal ha frokost med meg. "Sykepleieren gikk bort, skjule et smil, til
gi ordren til to frokoster.
Hun fant tjenere "hall et mer underholdende sted enn den ugyldige kammer og bare
nå alle ville høre nyheter fra ovenpå.
Det var en stor spøk om den upopulære unge eneboer som, som kokken
sa, "hadde funnet sin mester, og bra for ham."
Tjenere "hall hadde vært veldig lei av raserianfall, og butler, som var en mann
med en familie, hadde mer enn en gang uttalt seg om at den ugyldige ville være alt
jo bedre "for en god dekning."
Da Colin var på sofaen og frokost for to ble satt på bordet han
gjorde en kunngjøring til sykepleier i hans mest Rajah-aktig måte.
"En gutt og en rev, og en kråke, og to ekorn, og en nyfødt lam, kommer
å se meg i morges. Jeg vil ha dem brakt etasje så snart
de kommer ", sa han.
"Du skal ikke begynne å spille med dyrene i tjenere" hall og holde dem
der. Jeg vil ha dem her. "
Sykepleieren ga et lite gisp og prøvde å skjule det med en hoste.
"Ja, sir,» svarte hun. "Jeg skal fortelle deg hva du kan gjøre," lagt
Colin, vinket hånden.
"Du kan fortelle Martha å bringe dem hit. Gutten er Martha bror.
Hans navn er Dickon og han er et dyr sjarmtroll. "
"Jeg håper at dyrene ikke vil bite, Master Colin," sa sykepleieren.
"Jeg fortalte deg at han var en sjarmør", sier Colin austerely.
"Charmers 'dyr aldri bite."
"Det er slange-charmers i India," sier Maria.
"Og de kan sette sine slanger hoder i munnen."
"Kjære" skalv sykepleieren.
De spiste sin frokost med om morgenen luften strømme inn over dem.
Colin er frokosten var en veldig god en og Mary så ham med seriøs interesse.
"Du vil begynne å bli fetere akkurat som jeg gjorde," sa hun.
"Jeg har aldri ønsket meg frokost når jeg var i India, og nå er jeg alltid vil ha det."
"Jeg ønsket meg denne morgenen," sier Colin.
"Kanskje det var den friske luften. Når tror du Dickon kommer? "
Han var ikke vente på seg. I omtrent ti minutter Mary holdt henne i hånden.
"Hør!" Sa hun.
"Hørte du en kra?" Colin lyttet og hørte det, den rareste
Lyden i verden for å høre inne i et hus, en hes "kra-kra".
"Ja," svarte han.
"Det er Soot", sa Mary. "Lytt på nytt.
Hører du en breke - en liten en "" Å, ja "ropte Colin, ganske rødme.
"Det er den nyfødte lam", sier Mary.
"Han kommer." Dickon er lyngheier støvlene var tykk og
klønete og selv om han prøvde å gå rolig de laget en clumping lyd da han gikk
gjennom lange korridorer.
Mary og Colin hørte ham marsjerte - marsjerende, inntil han gikk gjennom
billedvev dør videre til myke teppe av Colin egen passasje.
"Hvis du vil, sir," annonserte Martha, åpne døren, "hvis du vil, sir,
her er Dickon en "sine skapninger." Dickon kom i smilende hans fineste bredt
smil.
Den nyfødte lam var i armene og den lille rødreven travet ved hans side.
Mutter satt på hans venstre skulder og sot på høyre og Shells hode og poter kikket
ut av jakkelomma hans.
Colin sakte satte seg opp og stirret og stirret - som han hadde stirret da han først så Mary;
men dette var et blikk av undring og glede.
Sannheten var at på tross av alt han hadde hørt hadde han ikke i den minst forståtte
hva denne gutten ville være, og at hans rev og hans gale og hans ekorn og hans
lam var så nær ham og hans
vennlighet som de syntes nærmest å være en del av seg selv.
Colin hadde aldri snakket med en gutt i livet hans, og han var så overveldet av sine egne
glede og nysgjerrighet at han ikke engang tenke på å snakke.
Men Dickon følte ikke det minste sjenert eller klosset.
Han hadde ikke følt flau fordi kråka ikke hadde kjent språket hans og hadde
bare stirret og hadde ikke snakket med ham første gangen de møttes.
Creatures var alltid sånn før de fant ut om deg.
Han gikk bort til Colin i sofaen og la den nyfødte lam stille på fanget hans, og
straks den lille skapningen slått til den varme fløyel slåbrok og begynte å
nuzzle og nuzzle inn i sine folder og rumpe
sin tette-krøllet hode med myk utålmodighet mot hans side.
Selvfølgelig ingen gutt kunne ha hjulpet å snakke da.
"Hva er det du gjør?" Ropte Colin.
"Hva vil det?" "Den ønsker sin mor," sa Dickon, smilende
mer og mer. "Jeg tok det til deg litt sulten fordi
Jeg visste tha'd liker å se det feed. "
Han knelte ned ved sofaen og tok en mate-flaske fra lommen.
"Kom igjen, lille" un ", sa han, snu den lille ullen hvite hode med en svak brun
hånd.
"Dette er hva tha ute etter. Tha'll få mer ut o 'dette enn tha "vil
out o 'silke fløyel strøk.
Der nå ", og han dyttet den gummi tuppen av flasken inn i nuzzling munnen og
lammet begynte å suge den med glupske ecstasy.
Etter at det var ingen lurer på hva jeg skal si.
Innen lammet sovnet spørsmål utøst og Dickon svarte dem alle.
Han fortalte dem hvordan han hadde funnet lammet akkurat som solen steg tre morgener siden.
Han hadde stått på fortøye lytter til en sanglerke og se ham svinge høyere
og høyere mot himmelen inntil han var bare en prikk i høyden i blått.
"Jeg hadde nesten mistet ham, men for sin sang et 'jeg var wonderin' hvordan en kar kunne høre det når
det virket som om han skulle komme ut o 'th' verden på et øyeblikk - en "akkurat da hørte jeg
no 'annet sted langt borte blant th' Gorse busker.
Det var en svak bleatin 'en' Jeg visste det var en ny lam som var sulten et 'jeg visste det
ville ikke være sulten hvis det ikke hadde mistet sin mor eller annen måte, så jeg satt ut searchin '.
Eh! Jeg hadde en *** for det.
Jeg gikk i en "out blant th 'Gorse busker en' round en 'round et' jeg alltid syntes å
ta th 'galt turnin'.
Men siste jeg seed litt o 'hvite av en stein på toppen o' th 'fortøye et' jeg klatret opp en '
fant th 'litt' un halvdød wi 'kaldt en "clemmin'."
Mens han snakket, fløy Sot høytidelig inn og ut av det åpne vinduet og cawed bemerkninger
om landskapet mens Nut og Shell gjorde utflukter til de store trærne utenfor og
løp opp og ned trestammer og utforsket grener.
Kaptein krøllet opp i nærheten Dickon, som satt på åren rug fra preferanse.
De så på bildene i hagearbeid bøker og Dickon visste alle
blomster av deres land navn og visste nøyaktig hvilke som allerede var økende i
The Secret Garden.
"Jeg couldna" si at det navnet, »sa han og peker på en under som ble skrevet
"Aquilegia", "men vi kaller det en Columbine, en 'at det en det er et
Snapdragon og begge vokser vilt i
hekker, men disse er hagen dem en 'de er større en "finere.
Det er noen store klumper o 'Columbine i th' hage.
De vil se ut som en seng o 'blue en "hvit sommerfugler flutterin' når de er ute."
"Jeg kommer til å se dem," ropte Colin. "Jeg kommer til å se dem!"
"Ja, det tha 'Mun", sa Mary ganske alvorlig.
"En" tha 'munnot taper ikke tid på det. "